Business

En liten bedrift som vil vokse, må bruke alle de verktøyene den har tilgjengelig for å lykkes

Fotballklubber som har trener, formann, kaptein altså en person som er "fus i alt," og skal styre alt. Er sjelden klubbene som raser oppover i ligasystemet. Troen på at bedrifter som følger samme metodikken skal bli kjempesuksesser i en til tider enda sterkere, og mer komplisert konkurransesituasjon, anser vi som veldig optimistisk.

I forbindelse med en undersøkelse vi nylig gjorde på vegne av våre klienter fikk vi bekreftet en antakelse vi har hatt i lengre tid; at svært mange norske selskaper, særlig blant de små og mellomstore bedriftene, har eier, daglig leder og styreleder i samme person.

Selv om det har vært en antakelse over en tid, var det allikevel overraskende å få det bekreftet. Fordi det tyder på at forståelsen av styret og styrets funksjon, ikke er kunnskap som den jevne bedriftseieren eller driveren av virksomheten besitter.  

En bedrift uten et fungerende styre. Smak litt på det utsagnet og bytt ut bedrift med sykkel, bil eller traktor. Styret skal selvsagt fylle flere funksjoner for bedriften. Men det vi finner i våre undersøkelser, er som følger; Bedrifter som etablerer et styre som kompetansemessig kan komplementere lederen og ledelsen, gir bedriften flere konkurransefortrinn i ?day to day business?

Våre resultater indikerer at typisk kompetanse bedriften bør inkludere i et funksjonelt styre, spesielt for små og mellomstore bedrifter, er juss, økonomi og markedsføring. Videre viser våre resultater at hyppige styremøter med godkjente innkallelser, agenda og styreprotokoller produserer gode handlingsplaner for bedriften, og at faglige utfordringer løses raskere, billigere og bedre grunnet styrets kompetanse.

Med handlingsplaner menes i denne sammenhengen definerte arbeidsoppgaver for bedriftens ansatte i perioden mellom styremøtene. Med faglige utfordringer menes alt fra gjennomføring av enkle markedskampanjer på facebook, til utvikling av tilbud og avtaleutkast til klienter, eller regnskapstekniske utfordringer.

Våre resultater indikerer, uten å konkludere, at små og mellomstore bedrifter med kompetente styrer er langt mer konkurransedyktig i markedssituasjonen de befinner seg i. Samt at bedriftene har bedre forutsetninger for å tilpasse seg nye markedssituasjoner, og vesentlig bedre forutsetninger for å vokse seg større og sterkere enn konkurrenter uten et fungerende styre.   

Content marketing vs produktintegrasjon

Innholdsmarkedsføring, bedre kjent som content marketing, er et tildels forvirrende begrep som dekker flere og veldig ulike markedsstrategier. I første rekke har vi journalister som i flere år hadde enerett på distribusjon av nyheter og således innhold. De anser, sammen med sine respektive mediehus, content marketing for å være betalt journalistikk

Eksempel: "Om Atomic ski betaler meg penger for å skrive om de fantastiske Atomic skiene som gjorde hele min opplevelse av skikjøring i Serra Madre fjellene til en eksepsjonelt spennende og fantastisk opplevelse," er det en form for content marketing.

Det finnes andre produsenter, som også med rette. Vil hevde at det er de som er den originale leverandøren av content marketing. Jeg snakker da om massemediene som film, radio, tvserier, musikkvideoer og spill. Eksempelvis når Frank Underwood i House Of Cards ser på sin fantastisk utformede Breitling klokke for `nte gang, da håper Breitling produsenten at vi skal falle for makten, og prestisjen som klokken gir.

Begge de overnevnte gruppene har på mange måter rett. En eller annen plass mellom adblokkere (programvare som fjerner annonser på nett, fra facebook, google og youtube) DVR opptakere på tv som gir oss muligheten til å spole forbi reklamen og nye streamingtjenester som lar oss se det vi vil uten reklame. Er det hevet over de fleste tvilere og skeptikere, at nye markedsføringsverktøy får sitt inntog.

Personlig anser jeg ikke noe av de overnevnte for content marketing/innholdsmarkedsføring. For meg er journalisten sine artikler, eller Underwoods sine klokker, produktintegrasjon, og derfor først og fremst reklame. Grunnen er at det som markedsverktøy har flest likhetstrekk med de verktøyene reklamebyråene bruker, og som er innenfor det vi i markedsføring henviser til som ulike "push strategier".

"Produktintegrasjon er å forsøksvis eksponere deg for noe du som kunde ikke har vært på bevist søken etter"

Dette bringer meg til sakens kjerne; For meg er "content maketing" en mye enklere oppgave. Det er noe de fleste bedrifter er i stand til å gjøre, med litt hjelp fra en profesjonell partner; Innholdet er; hvem du er, hva du er god til og om det gagner flere enn deg. Det betyr at bedriften må definere hvem den er, sin spisskompetanse og om det finnes gode synergier mot andre individer eller organisasjoner.  Samt om du er en potensielle kunde og ambassadør (referanser for andre kunder) som vil tillegge en så stor verdi at du blir en foretrukket leverandør. Deretter må budskapet sammenfattes og presenteres, uten at det pushes på noen. Det presenteres på bedriften sin hjemmeside, twitterkonto, youtube kanal, facebook side osv. Det presenteres der, og skal fungere som en bekreftelse mot alle interessegrupper på det du og dere er, den dere sier der er, at dere kan, og er god til det dere gjør. Deretter reflekteres og representerer verdiene deres, og bedriftens kunnskap.

Min definisjon på content marketing er således å gi et digitalt liv til bedriftens identitet, kompetanse og verdi. Slik at bedriftens omgivelser finner bekreftelse i sine digitale kanaler, når de gjør sin research på dere som leverandør eller deltaker i et prosjekt.

Om snekker Andersen er god på gipsplater, kan snekker Andersen lage en video om hvordan man enkelt kan fikse en gipsplate. Denne videoen legger så snekker Andersen ut på sin hjemmeside, fb side, google + konto, youtube osv. Om snekker Andersen opptatt av dyrevelferd, og hver gang snekker Andersen tjener penger, gir han 20kg for til hundene på FOD gården (foreningen for omplassering av dyr) deler han også dette på sine profiler. Snekker Andersen passer også på at hans kunder, de som synes han er flink, legger ut små kommentarer på snekkeren sine sosiale profiler.

Dette er content marketing oppsummert; det er presentasjon av snekkerne, det er dokumentasjon av hva han er god på, det er bekreftelser fra objektive parter på at snekkeren er flink, og at han er et godt menneske som tenker på andre en seg selv. Når snekkeren sender inn sitt anbud neste gang, og de som skal ansette gjør sine undersøkelser. Så der det denne informasjonen de vil finne. Er dette gjort bra nok, vil hans content marketing, lede til salg.

Businessangels

De fleste gründere, forretningsrådgivere, innovasjonsbørser, inkubatorere og andre mennesker forbundet med nyetableringer, virksomhetsutvikling og start ups, har på et eller annet tidspunkt kommet over begrepet "angel investors." Det er de investorene mindre forretninger, start-ups, og nyetableringer skal forholde seg til i utvikling og driftsfasen, før virksomheten er stor nok til å være en egen entety.

-Det er dessverre slik at mange i Norge, leter etter, og forsøker å etablere ulike "business angel" nettverk, som kan være med å bidra på de nye norske forretningsområdene.

Jeg tror ikke det kommer til å skje. Det finnes for lite incentiver (sikring av investeringene) til at investorer tørr å satse. I et marked som preges av innovasjon, nyvinninger og mye produktutvikling forventes det at omtrent 5% av virksomhetene kommer i drift. I praksis betyr det at en investor må investere i 20 bedrifter, for å være sikker på at ihvertfall 1 av selskapene gjør det bra. Det betyr også at det selskapet må bli verdt ihvertfall 20 ganger mer enn investeringen. Og det er kun for at investoren skal komme i 0. Det er det ingen som vil, risikoen er for høy. Olje, energi og eiendomsbransjen er et unntak, det vil jeg komme tilbake til i et annet innlegg.  

Grunnen til at det finnes "business angels", i andre land, er at det legges til rette for å gjøre investeringer i små virksomheter som er trygge og lønnsomme fra første investerte krone. Det siste eksemplet jeg har er staten Maryland i USA. Her kom det nettopp en ny lov som gir investorer muligheten til et skattefradrag for 50% av summen de investerer (minimum $10 000) sammen med the -Clinton bill- som gir ytterlige 30%, hvorav det samlede skattefradraget da blir på hele 80%. Det vil si at om du finner en investor som kan gå inn med 100 000 kr, får denne investoren tilbake 80 000 kr i skattelette. Kravet for refusjonen er at selskapet har hovedsete i Maryland, at det har mindre enn 30 ansatte, at det har vært i drift i mindre enn 3 år, samt at det omsetter for mindre en 40 millioner. Investoren har heller ikke mulighet til å få mer enn 5% eierandel.

Med andre ord vil det si at om jeg etablerer et IT selskap i Maryland, vil jeg altså kunne garantere mine investorer 80% skattefradrag. Det betyr at uansett hvor dårlig mitt IT selskap gjør det, er investorene sikret 80% av pengene sine tilbake. Gjør vi det dårlig her i landet, taper investoren alt.

Det finnes også andre former for incentiver. I New York har de laget et system som gjør at staten New York går inn og garanterer for 50% av investeringen, så fremt den når de nødvendige kriteriene. Typisk er det de samme kriteriene med hensyn på omsetting, levetid, ansatte som i Maryland. Hvis investeringsbehovet er 200 000,- , må du skaffe 100 000 og de vil de bidra med 100 000.
Vi har noe som kan minne om dette fra innovasjon norge, men det kan jeg komme tilbake til om noen er interessert. 
Konklusjonen min er uansett at så lenge noen må investere i 20 selskaper for å kunne tro på suksess, samtidig som et av selskapene må øke verdien sin med 20 gangen, tror jeg at det er vanskelig å utvikle et solid "business angel" nettverk som ikke består av noen andre enn familie og venner. Vi  kan i tillegg begynne å diskutere konkurransen med bedrifter som arbeider under de vilkårene jeg skisererer. Jeg tror vel ikke man kommer så langt med smil og innsats da. De kan tross alt hente penger når de trenger det.

Slik lykkes du med en nyetablering!

Jeg er fristet til å sitere Charles Dickens -"This was a tale of two cities"

Grunnen er at det er på mange måter slik gründer- og start-up scenen er konstruert. På den ene siden har du de etablerte nettverkene, som har tett på 100% suksessrate. Her er det kunder, penger, aksjonærer, leverandører, samarbeidspartnere, bilavtaler og fete kontrakter. På den andre siden har de andre, de du ser på facebook, the summit, innovasjonsforum, og der det finnes hundrevis av rådgivere som skal tjene penger på deg. Og hvor suksessraten i beste fall bikker opp mot 5-6% (jeg tror den er lavere, men mange prosjekter likvideres lenge før etablering, og blir sånn sett ikke med i tallene.)

 

De fleste nyetableringene er kjempesuksesser, uten at vi noen gang tenker på det som nyetableringer. Det er fordi de skilles ut fra en eksisterende virksomhet. De har altså med seg kunder, ansatte, penger, lokaler, hjemmesider, leverandører, biler, kontrakter, nettverk, produksjonfasiliteter, selgere og markedsplaner allerede den dagen de starter opp. Dette er nesten en garantert vei til suksess. Det betyr ikke at bedriften lever lenge, de kan drifte dårlig og således bli en fiasko. Men det er en jobb, med det vekstpotensiale man trenger, fra dag en.

 

Nå står alle selvsagt helt fritt til å jage drømmen sin, presentasjonene, og finne XL ark. Men den sikreste veien til suksess, er å skape en slik forankring som jeg skisserte. Det betyr i praksis å finne en partner/bedrift, som tror på det du gjør, og som er villig til å være en form for prosjekt sponsor. Som kan bistå med de fasilitetene din virksomhet trenger. Om du ikke finner en slik bedrift, om ingen bedrifter i den bransjen du vil inn i, tror på prosjektet dit. Walk away. Finn på noe annet. Hvis absolutt ingen tror på ideen din, da skal du ikke risikere tiden din på å forfølge den heller.

 

 

De late arbeiderene og konkursspøkelset

Det er flere som har hevet øyenbrynet mot det noe "friske utspillet" fra lederen i Revisjonsselskapet BDO, om norske arbeidere og kultur. Om han har rett i at det er en ukultur og det tenkes for mye på ferie og fritid, skal jeg ikke si noe om. Det er allikevel noen andre faktorer her jeg vil veie inn som absolutt interessante variabler

 

Ledelsen skal på vegne av aksjonærer komme fram til en styringsplan for bedriften. I denne planen skal de involverte se på produkter, marked, ansatte, strategier, målsettinger osv. Ledelsen skal komme med en plan for hvordan bedriftens langsiktige og kortsiktige mål skal oppnås. Her skal det regnes på kostnader og inntekter, det må avgjøres om man skal bemanne opp eller ned. Alt praktisk i forbindelse med veivalg, gjøres her.

 

Allerede her faller BDO resonnementet på steingrunn. Om en bedrift ikke lykkes med sine mål og den ikke tjener de pengene bedriften skal. Da er det ledelsen sin feil. Om ledelsen er for optimistiske i sine antakelser for salg, om bedriftskulturen gjør at ingen jobber mer en 5 av 8 timer, da er det også ledelsens feil. Om feil folk, gjør feil jobb, er det også ledelsens feil. Hvis bedriften ikke klarer å nå sine mål, definere sine mål, planlegge sine må, eller rett og slett ikke leverer det som forventes, er det alltid ledelsen feil. Det er grunnen til at de er ansatt i ledelsen og skal gjøre akkurat de oppgavene.

 

"De fleste ledere er flinke til å ta æren når ting går bra. Om din bedrift har en ukultur og de ansatte ikke jobber hardt nok, så er det den samme ledelsen sitt ansvar."

 

Et annet populært argument er at det hevdes at; bedriften ikke lenger er konkurransedyktig i forhold til utenlandske konkurrenter. Hvis det er tilfellet, er heller ikke det de ansatte sin feil, eller politikere for den saks skyld. Bedriftsledere skal, om konkurransen er for stor fra utlandet. Enten A: Legge ned bedriften, B: Produsere mer effektivt eller C: Finne nye produkter. Det er ledelsen sin jobb å gjøre det. Hvis ledelsen i bedriften tror bedriften kan bli konkurransedyktig ved å få en bedre bedriftskultur, er det det ledelsen i den bedriften skal fokusere på. Hvis ledelsen i den bedriften føler at det ikke går, da er det ledelsens fordømte plikt å ta det ansvaret å avvikle.

 

Foreløpig gjør vi det bra her på berget. Det betyr ikke at vi ikke må forbedre oss og tilpasse oss den virkeligheten vi til enhver tid står overfor. Vi har utfordringer med høyt kostnadsnivå, globalisering av økonomien og komplekse, og til dels ineffektive, støtteordninger til næringslivet. En ikke overraskende slutt på dette innlegget, det er faktisk ledelsen i de ulike bedriftene, forvaltningsenhetene og de statlige organene, som må ta det ansvaret å fikse dette.    



 

Tør vi å la Norge bli et foregangsland innenfor Industri

Det er ting i tiden som kan tyde på at vi står foran nok en industriell revolusjon. 3D printere, politisk ustabilitet, leveringstid, automatisering av produksjon og etiske krav til leveranser. Kort sagt blir verden mer transparent. Barnearbeid, misbruk/testing på dyr, forurensning og snauhogst aksepteres ikke lengre. Det dreper merkevarene, og vinningen av lav kost, går opp i spinningen. Dette i form av tapte salg, og lavere inntekter.


For Norge kan dette være kjempebra. Vi har en oljeindustri som skranter, men mye kompetanse. Vi kan miljøvern, vi tørr å ta i bruk teknologi, vi betaler godt for dyktig arbeidskraft osv, det finnes flere variabler som gjør at dette kan være bra for oss. Men vi må smi mens jernet er varmt.


Grunnen til min optimisme er delt, men kan oppsummeres i noen ikke alt for komplekse punkter;


The Internett of things, et av de absolutte buzz ordene i 2014-15 og 16 (jeg gjetter nå) Uansett vil denne flerhodede slangen åpne opp for ekstreme industrielle innovasjoner. Ved å analysere real time data fra hele verdikjeden, fra produksjon til kundetilfredshet. Kan bedrifter optimalisere, tilrettelegge og utvikle produktene sine i en optimal harmoni med de som skal bruke det.


Pro Norge: Jo tettere de ulike delene i bedriften sitter på hverandre, jo mer teknologi bedriftene tar i bruk, jo mer effektiv vil dette kunne gjøres.


Real time data fører til at kundebehov identifiseres og realiseres over natten. Bedriftenes evne til å endre priser, justere logistikk og markedsføring, må derfor skje på samme premisser.


Pro Norge: Vi har mange små underleverandører, det skaper en felles interesse for suksess over tid. Vi har også økonomiske incentiver i velferds staten som kan ta unna om det skulle bli krise.


Automatisering av produksjonen. Den teknologiske utviklingen eksellerer i tempo, dag for dag. Det gjør at det vil kreve en stødig, og jevn investering i teknologi for å være konkurransedyktig.


Pro Norge: Når maskinene gjør jobben, vil fordelen med lave lønninger forsvinne. Samtidig vil kompetansekravet til de utførende arbeiderne øke, noe som matcher den Norske samfunnsmodellen.


Det fristilles mer penger til forskning og utvikling. Energibesparende, miljøeffektive metoder. Utvikling av produkter som kan komme alle til gode.


Pro Norge: Vi har mannskapet/human kapitalen som skal til for å skape produktene som kan hjelpe. Med mindre fokus på olje industri, kan vi forvente at store deler av incentivene som forsvant der, nå kan justeres mot regulær industri. Når de portene åpnes, vil man kunne matche de støtteordningene med internasjonale ordninger. Og Norge kan bli en av de nasjonene som virkelig nyter godt av den nye industrielle revolusjonen.

 

Det er ingen boligboble!

Vi kommer ikke til å få en boligboble, ikke fordi vi ikke forsøker, men fordi vi over tid har innført regler for eiendom, som gjør eiendom til den perfekte investeringen.


Etterspørselen etter bolig i Norge drives av to faktorer; behov for tak over hodet og avkastning på investerte penger. Desverre er jeg privat, usikker på hvilke behov vi faktisk har hensyntatt i våre politiske prosesser siden 1986.

 

Behovet for tak over hodet, er absolutt og stiger i Norge (spesielt i byene) med et gitt antall enheter hvert år. For å imøtekomme dette behovet er det politikere / myndighetene sitt ansvar å klargjøre og regulere områder som kan benyttes til boligbygging, samt  påse at det som bygges er tilpasset behovene innbyggerene har. Antall kvadratmeter på den ene siden, men også tilgang på butikker, skoler, barnehager osv.

 

"Når det bygges 20 000 og behovet er 50 000, da er det noen som enten ikke gjør jobben sin, ikke forstår alvoret eller ikke skulle tatt på seg ansvaret."

 

En investering drives av hvilken avkastning investeringen har, hvordan etterspørselene etter produktet investeringen er, hvilken risiko som er forbundet med investeringen og hvilken likviditet (inngang / utgang av penger på bok) investeringen har.

 

En leilighet i Oslo på 50 kvm koster 2 500 000,- Den kan jeg leie ut for 15 000 i mnd. Med rente på 3% og 5 år uten avdrag (kun renter) og en pris stignig på 8% - Min million får nå denne verdien; Jeg betaler 6 000 i mnd i lån + 2 000 i husleie. Jeg får 2 000 i skatte fradrag. Jeg får inn 15 000. Dvs ca 9 000 i + i mnd av likviditet. Millionen min blir også 200 000 kr mer verdt hvert år. (8 % av 2500 000 er 200 000.)

 

"Dvs at på 1 million, har du inntekter på 180 000 kr i året og utgifter på 72 000 i tillegg øker verdien med 200 000 i året. Og så lenge det er utgangspunktet, så lenge eiendom er en så fantastisk investering, vil prisene fortsette opp."

 

Innfører vi derimot beskatning av bolig nummer 2, et godt initiativ av Heiki Holmås i SV, vil verdistigningen (av investeringen, ikke bo behovet) spises opp av skatt. Mer penger til storsamfunnet og flere boliger til lavere pris til folk flest.

 

Fra et finansielt ståsted vil det være meget hensiktmessig, det er tullete for landet vårt at så mye penger, investerings kapital, bindes opp i "daukjøtt - eiendom." De pengene som står i eiendom, arbeider ikke. Vi skulle hatt regler som tillot at de ble investert i næringsliv / arbeidsplasser. Med like gode eller bedre vilkår en i eiendom. Men det er en annen sak som jeg kommer tilbake til senere.

 

En oppdatering.
Det er ikke problematisk å gjøre en argumentasjon for at investering i eiendom er samfunnsmessig fornuftig bruk av penger. Fordi det skaper arbeidsplasser i bygg og anlegg, som er forholdsvis ukvalifisert arbeidskraft. Jeg ser bort fra og ignorerer det argumentet primært fordi etterspørselen, uten eiendom som investeringsobjekt. Er langt større en tilbudet uansett.

 

 

De to kundene

Det finnes til syvende og sist, to typer kunder. De som vil ha produktet ditt, og de som ikke vil ha det. Det er en forenkling av de fundamentale prosessene som ligger til grunn for all markedsføring, og alt salg. Vi kan snakke om click to action, content marketing, digital markedsføring, word of mouth. the marketing mix, farming salg eller hunting salg. Alt koker ned til, og er strategier utarbeidet av de helt fundamentale problemstillingene. Hvem vil ha produktet ditt. Og de som ikke vil ha det, hva vil de da ha?

Når vi vet hvem som vil ha produktet. Da kan vi begynne å stille spørsmålene; hvordan skal det se ut, hva skal det koste, hvor skal man få tak i det, hvordan skal det lages, hvordan skal det gjøres osv. Her kan vi enten spørre oss selv, eller så kan vi spørre kunden. Jeg tror på å spørre kunden. Vi kan ha gode ideer, vi må jo ha noen å spørre? Men det er kunden som skal betale for varen, som avgjør hvordan den skal være. Om vi ikke lytter, vil noen av våre konkurrenter gjøre det, og da leverer de plutselig litt bedre en oss, og vinner anbudene eller salgene på nærmaten. 

Når kundene har fortalt oss hva de vil ha. Må vi tilrettelegge produktet å tilpasse det til etterspørselen. Deretter må vi optimaliserere prosessene rundt produksjon, salg osv. I tillegg må vi ta den kunnskapen vi har om kundene; hvem de er, hvor de bor, hva de liker, hva de ikke liker, hva som får de til å kjøpe og slikt. Å mate det inn i en markedsplan. På hvilke arenaer vi møtes, hva slags budskap de må ha, hvor de handler, hvilke mennesker de lytter til? Skal vi bruke noe av overskuddet til å støtte barnehjem i Gambia, liker de Morten Gamst Pedersen i Rosenborg, er de på facebook, vil de like sånne som oss på facebook? Selger det bedre på Linkedin, hører de på radio, bil de være eksklusive, vil de ha det naboen har? 

Når alt dette er gjort, da kan vi begynne. Da selger vi produkter til kunder som vil ha det fra oss, og vi forteller dem om produktene våre der de forventer å finne informasjon om det. Vi sørger for at det er de menneskene de liker som presenterer produktene våre til dem. Samtidig som vi viser et barnehjem i Gambia som kommer til, fordi de har handlet produktene fra nettopp oss!

Planlegg bedre og bli rik du også

En av de største utfordringene for mange næringsdrivende, er at troen på egen kompetanse og eget produkt, er absolutt. Arbeidsoppgaver som da ofte blir minimaliserte er produkttilpassing, salgsplanlegging, markedstilpasning og markedsføring. En flink snekker lager sine tilbudslapper, henger de opp i gatene han vil jobbe, og får både 1 og 2 oppdrag. De registrerer tjenesten sine på ulike anbudstorg, og tar ut annonser i det lokale menighetsbladet. De litt mer avanserte har også en SEO tilpasset hjemmeside med både adwords og design tilpasset nettbrett og mobiltelefoner.

"Men gir det en edge i en konkurranseutsatt næring?"

Det at man gjør akkurat det samme som alle andre, sørger i beste fall for at man ikke faller av. Det drar deg ikke lengre frem i køen, eller tettere på de beslutningstakeren, som virkelig kan gjøre forskjellen for bedriften med hensyn på de store og gode jobbene.  

Det finnes 45 000 registrerte tømrere / snekkere. Det er mer en 1000 rekrutterings byråer innenfor ring 3 i Oslo. Skatterettsadvokater, regnskapsførere, revisorer, små reklamebyrå eller finanshus. Uendelig mange aktører som sloss mot,og arbeider med de samme problemstillingene og samme kundene.

"For de store bedriftene er ikke dette en aktuell problemstilling"

Ernest & Young vet at deres tilbud blir tatt seriøst og vurdert seriøst når AF gruppen skal endre revisor. Navnet alene, gir den tyngden som er nødvendig for å åpne døren og få muligheten til å legge frem produktet sitt. Johnsen og Johnsen revisjon, som totalt sett kan være i stand til å levere et vel så bra produkt. Vil sannsynligvis ikke få muligheten til å presentere sin løsning, fordi AF gruppen har ikke muligheten til å vurdere alle kandidatene på grunn av mengden.

"Da må man skille seg ut"

Det betyr ikke at døren til AF er stengt. Men det betyr at man må være flinkere en konkurrentene sine, alle de andre, på markedsrettet arbeide. Man må nesten være flinkere en Ernest & Young også. Johnsen og Johnsen må være flinkere til å bygge nettverk, de må være flinkere til å få frem sitt budskap, de må være flinkere til å lytte til kundene, de må være flinkere til å tilpasse sin tilstedeværelse i det offentlige rom. Enn de de konkurrerer med.

"Det er god plass rundt de rike og de store sitt bord, Tesla beviste det"

Slik kjøper du 1000 kr for 100 kr

Det er en utbredt misforståelse mellom selgere av ulike marketing løsninger og markedsførings modeller at ROI er vanskelig å måle. Det er det ikke. Men man må selvsagt vite hva man gjør, og hvordan det gjøres. 

For de som er ukjent med begrepene, betyr ROI; return on invest. Eller på norsk, hva du tjener på investeringen. Og dette er det første viktige poenget. Markedsføring er en investering. Det er en investering i inntjening. Putter du inn en 1000 lapp, bør du få tilbake mellom 5 og 10.000,-. Putter du inn 100.000,- bør du få ut mellom 500.000,- og million. Det er ikke så vanskelig å måle?

For å få kontroll på dette må du vite hvem du skal snakke med (kunder og andre interessegrupper) hva du skal si (budskap) og hvor mye du omsetter på en ny kunde. Ikke bare i første transaksjon, men i hele livsløpet. 

På bakgrunn av dette kan man lage en markedsføringsplan

Eksempelvis. Om 1 kunde bruker 1000 kr i den første transaksjonen, og du forventer at de gjennomføres 3 transaksjoner med din bedrift før denne bytter til en annen leverandør, da har du 2 tall å forholde deg til

Tall 1 på 1000, som forteller deg at denne kunden koster, statistisk sett mellom 100 og 200 kr å kjøpe. Og tall 2 om 2000, som forteller deg at denne kunden, statistisk sett, koster 10 kroner (forvent ca 2-8 promille av omsettingen) å ta vare på.

Altså hvis du vet at det skal koste ca 10-20% av første transaksjonen å få kunden til deg i markedsføringskostnader. Da er det bare å lese av tallene i omsettingen du har i perioden du har hatt en kampanje gående, om investeringen din har betalt seg. 

Det kan selvsagt forekomme periodiske avvik. Med det mener jeg at du bommer i en periode fordi en annen konkurent setter ned prisen, rentene går opp, eller det dukker opp nye produkter. Men om du over tid ikke har denne inntjeningsfaktoren på markedsføringen din. Da gjør du det feil og bør tenke deg om. Fordi, du skal ikke tjene mindre penger på investeringen din over tid.

 

De lukkede nettverkene blir mindre viktige, for i det offentlige rom kjenner alle hverandre

Markedsføring, den nye vinen. Hvilke muligheter er det som faktisk åpner seg med de teknologiske løsningene som i dag vokser frem som vakre multer på ei vidde i Finnmark i august.

Det er lett å tenke på markedsføring som det bedrifter gjør for at kunder skal handle mer. Med det mener jeg den siste kommunikasjonen mellom selger og kunde, før transaksjonen gjennomføres. Annonsen på nett med det fantastiske tilbudet, eller reklamefilmen som viser at nå starter årets januarsalg. Eller konkurransen på facebook som leder kunden til en ladningside hvor vi bedrifter får presentere vår fortreffelighet.

Markedføring er ikke det. Ikke nå lengre ihvertfall. Markedsføring er den kommunikasjonen, informasjonsflyten, som til enhver tid bølger frem og tilbake mellom bedriften, og alle dens interessegrupper. Dvs gamle- og nye kunder, gamle leverandører og nye leverandører. Fremtidige investorer, presse og naboer. I prinsipp alle som kan ha en interesse av deg, din bedrift eller ditt produkt.

I praksis betyr det alt fra hva bedriftens ansatte skriver på sine sosiale profiler, via hvilke emosjonelle tilleggsverdier produktene dine har, eks; Norsk tipping som prøver å få deg til å synes det er ok å bruke penger på tipping, så lenge lokale lag får penger samtidig. Til tilbudene man legger i postkasser, den grafiske profilen på hjemmesiden, til hvordan man har levert til tidligere kunder, og styrt tidligere prosjekter. 

En hvilken som helst bedrift i dag, kan for 25 000 kr,  nå ut til stort sett hele Norges befolkning med tilbudene sine. For 5-10 år siden, ville det kostet 1 million+. For meg betyr de tallene, at vi har kommet til en situasjon, hvor produktet, kvaliteten og opplevelsen av transaksjonene er det som betyr noe.

 Det gjelder ikke bare i privatmarkedet. Bedrifter kan ved å samordne budskapet, verdiene sine. Og ved å bruke de meste hensiktsmessige verktøyene for å nå kundene sine, også konkurrere på de større prosjektene, både private- og offentlige anbud. Med det mener jeg at hvis produktet ditt er bra, referansene dine gode, verdiene er bra, kollegene dine kan å oppføre seg, den grafiske profileringen innbyr til soliditet og trygghet. Da vil også de små bedriftene være med å konkurrere med de store.

 

De lukkede nettverkene blir mindre viktige, for i det offentlige rom kjenner alle hverandre. 

Når småligheten tar overhånd

Jeg skriver sjelden personlige bloggposter, det vil si jeg forsøker å holde de på et nivå hvor de har en hvis informativ verdi. Ikke fordi jeg ikke vil fortelle verden hvem jeg er, eller hva jeg gjør. Men fordi jeg finner mitt daglige virke uendelig lite interessant for alle andre. 

I de siste 18 månedene har jeg og noen kolleger brukt brorparten av tiden vår på å strukturere, organisere og utvikle ulike forretnings modeller for å produsere film, tv og webtv i Norge og i utlandet. Dette er et langt læret å bleke, det er ulike regelverk og subsidier fra land til land. Rettigheter til musikk, immaterielle rettigheter og alt annet, skal sikres, kjøpes og beskyttes. Skuespillere har ulike krav, fra land til land. Noen kan le av religion, andre kan ikke. Det er investorer som skal si sitt, distributører som skal si sitt og markedspartnere som skal si sitt. 

Alt dette er ok, det er motgang og motstand som forventet. Helvete heller, det skal være sånn.

Det som gjør prosjektet vårt vanskelig er heller ikke de tingene, alt det jeg listet på ovenfor, det løste vi. Det var faglige utfordringer, men ikke mer komplisert en at de kunne løses med strategi utvikling, juss og gode presentasjoner. Det som gjør ting vanskelig for oss nå, er småligheten vi møter fra omgivelser utenfor vår kontroll. Et eksempel på slik smålighet kan være en venninne av meg som fikk tilbud om en rolle. Dessverre har hun en meget sjalu og litt enkel kjæreste. Han trodde med en gang at dette handlet om sex og sendte epost til våre samarbeidspartnere om at vi måtte være et useriøst selskap, fordi vi hadde en enkel nettside. 

Det er som å gå i krigen å bli slått i bakhodet av mannen du har reddet og som ligger i sykesenga.

Det jeg reagerer på her er relativt enkelt. Han har et problem med henne, han stoler ikke på henne, eller han tror hun ikke elsker ham eller hva som helst. I sin iver etter å redde sin egen ræv, går han til angrep på oss, en bedrift som allerede beveger seg i utrolig komplisert landskap. Og det som plager meg er at jeg tror ikke han forstår konsekvensen av det han gjør, jeg tror han rett og slett er for dum til innse at slike tåpeligheter får konsekvenser for oss. 

For oss er det sårende, jeg håper jo han har det bra. At han får et langt og lykkelig liv med sin kjæreste. Men jeg kjenner også på følelsen av at det er litt vanskeligere, hver gang. Og ønske de menneskene noe godt. Det er tross alt livet mitt og mine kolleger han pisser på.

Jeg skriver om dette her og eksemplifiserer det, fordi jeg tror dette er problemer veldig mange små bedrifter og nye prosjekter opplever når de etablerer. Krigen og slaget de ser, har de kontroll på. Det er de som sitter bak deg med kniven klar, som er vanskeligere å ha øynene på.

Jeg vill aldri presentere et problem, utfordring, uten noen form for løsning. Om slike ting, skjer i regi av en privatperson, så kan det være vanskelig å få det økonomiske tapet bedriften / prosjektet dit lider erstattet. Det koster penger å ta saken til retten og privatpersoner har rett til å ikke forstå konsekvensene av sine egne handlinger. Erstatningen vil uansett være begrenset til de kostnadene du har med å fikse det som må fikses.

Mot en privatperson, må du bevise at de burde forstå konsekvensen av deres handling.

Heldigvis er de fleste i Norge ansatt en plass. Og er det en bedrift du sloss mot, da står du mye sterkere. Om personen har benyttet sin jobbtelefon, gjort dette i arbeidstiden. Eller best av alt, benyttet jobb epost. Da er det bedriften personen arbeider i, som er motpart. Dette vil da være en handling, utført av dens bedrift. I slike saker som jeg beskriver nå, vinner du i 9 av 10 tilfeller og de fleste advokatkontor elsker denne type saker fordi deres regning, er en del av den kostnaden du påføres.

En bedrift forutsettes nesten alltid å være en profesjonell part i en sak og det forventes juridisk at de forstår konsekvensene av sine handlinger og sine ansattes handlinger. Selv om du føler det blir ekstra jobb og du egentlig ikke vil ta konflikten, noter og dokumenter dine kostnader. Det økonomiske kravet må hevdes inne rimelig tid for å være gyldig. Dette vil en advokat hjelpe deg med. 

Så du kan både word og excel?

LinkedIn har vært utrolig kjedelig og lite spennende.  Det har vært en kanal der man listet opp uinteressante og uprøvbare egenskaper og der alle kan juridisk «due diligence» og digital markedsføring er en lek. Kort sagt, LinkedIn har vært kjedelig og rett og slett lite troverdig.

Hvorfor sier jeg da at LinkedIn er kult nå?

I 2012 introduserte LinkedIn sitt «influencer program» som i praksis betydde at de ga mikrofonen til sine meste innflytelsesrike brukere.  Det medførte at man ikke lenger trengte å være en forretningspartner av Richard Branson for å få lov til se hva han skrev og delte. Dette har endret LinkedIn fra et statisk nettverk, til et sted der alle «de kule guttene» henger.  Fra og med februar 2014 ble dette åpnet for alle. Det betyr at om du har 500 forbindelser, og du publiserer noe, vil alle dine forbindelser få beskjed om dette. LinkedIn pusher altså ditt budskap til alle dine forbindelser og det gjør LinkedIn til en langt mer nyttig kanal enn for eksempel Facebook og Twitter. Så mens LinkedIn sender budskapet til alle, er du på Twitter og Facebook avhengig av at dine forbindelser faktisk ser den statusoppdateringen du gjør.

For deg som privatperson betyr det at du kan fokusere på å bygge nettverket ditt mot de personene og bransjene der du ønsker å ha innflytelse. For eksempel; om du ønsker å arbeide med regnskap og ha en posisjon som regnskapsfører, eller være en form for ekspert innenfor regnskap, så sørg for at nettverket ditt består av forbindelser som har kunnskap, forståelse, behov eller interesser av din kompetanse. Det du deler vil da nå nøyaktig de organisasjonene / individene du ønsker. Er du flink og dyktig her, vil de dørene du forsøker å få opp åpnes. 

For deg som bedrift betyr det at du og dere kan fokusere på innhold og ikke blikkfang. Med det mener jeg at informasjonen dere deler og publiserer på LinkedIn, når rett inn i kjernegruppen av «stakeholderene» deres. Her kan dere tillate dere å være svært konsise i budskapet. Det følgerene i det nettverket dere klarer å bygge på denne plattformen er ute etter, er det dere kan dele og det vil således en meget høy og målbar verdi. 

Jeg tror at LinkedIn i de neste 2-3 årene kan være en meget viktig bidragsyter til bedriftenes markedsføringsplaner. Det vil også være en av de enkleste kanalene å åpne med hensyn på de nye inn begrepene som «content marketing og embedded branding».  Innhold er i fokus og blir delt i situasjoner tilpasset budskapet. Sammen med litt enkel produktintegrasjon, kan en bedrift få veldig mye ut av veldig lite. 

Fra liten bedrift til stort selskap på 1-2-3

Hva er det som gjør at noen bedrifter klarere å ta steget fra liten til stor, når de fleste selskaper blir stående på stedet hvil og ikke evner å gjøre de nødvendige grepene for å vokse seg store og sterke. I en serie på flere bloggposter og videoer kommer jeg til å legge frem og peke på enkle grep SMB kan gjøre for å hevde seg i konkurransen med de store og ledende aktørene i deres bransjer. 
Produktplassering
"Lær deg å kapitalisere på nye verktøy og innovasjon"
Produktplassering er relativt nytt, ihvertfall den lovlige formen, i Norsk næringsliv. Det betyr at modeller, matriser og betalings struktur på ingen måte er definert og klarlagt. Her kan SMB nå ut til samtlige husstander og kjøpere av sine produkter, uten å måtte betale en formue for å få eksponeringen
"Husk dette er reklame"
Det betyr i klartekst at du som eier av SMB ikke må tro at eksponeringen gir salg på egen hånd. Det er utrolig viktig at du følger opp denne eksponeringen med aktive salg. Det betyr å klargjøre lister med ønskede kunder, før du får reklamen på lufta. Og kontakte de respektive, fortløpende, når eksponeringen er der.



Ikke gi deg selv et forklaringsproblem

Evnen til fullstendig å ignorere at det man skriver på nett får konsekvenser, forbløffer meg like mye hver gang. Fordi, alt som skrives, alle kommentarer, alle likes, alle ytringer, lagres, og kan, for de som vet, enkelt finnes frem i. Nå, la oss resonere litt over det. Hvem er det som kan tenkes å ha lyst til å finne frem i slikt, ha oversikt over hva man gjør på nett?  Er det venner, familie og  de som vil deg vel? Sannsynligvis ikke, sannsynligvis er det arbeidsgivere, bedrifter du søker jobb hos, potensielle kjærester, organisasjoner man søker en posisjon hos eller folk som ikke liker deg. Og det stopper ikke der. Det kan også være offentlige aktører som, skoler, barnevern, Nav osv.

Robert Aschberg har et show i Sverige nå, hvor nett troll plukkes frem i lyset og henges ut. Jeg har ikke noe imot hans fremgangsmåte selv om det er kollektiv mobbing og ikke noe vi som samfunn bør anerkjenne. Likevel tilfredsstiller det en viss skadefryd også hos meg,  fordi de menneskene henges ut fordi de har hengt ut andre.

Det programmet til Aschberg ikke tar opp, er hvordan det som sies og gjør på nett, har konsekvenser helt uavhengig av det å bli hengt ut. Jeg har flere virksomheter som alle kapitaliserer på denne formen for data slik som Twitter, LinkedIn, og Facebook profiler. 

Systemene jeg benytter gjør at jeg i prinsippet kan lagre all din aktivitet på nett og via ulike algoritmer i systemet kan finne frem til ord og uttrykk jeg ønsker. Eksempelvis kan jeg søke på "ordet "tulling" så vil alle poster hvor du har likt, kommentert eller delt komme opp. Og her er det ingen tidsbegrensing.  Om du twitret tulling i fylla, natt til 1. mai i 2010, så får jeg det opp. 

Så når man sitter på nettavisene, facebook, youtube eller twitter, og lirer av seg halvstygge meldinger, i et forsøk på å være kul, morsom eller bare uenig, så husk at de som vil vite slikt om deg, kan lagre det og bruke det mot deg om du gir de anledning til det, eller er i situasjoner der det er aktuelt. 

Husk også at selv om du skriver at dette er dine meninger og ikke arbeidsgiver eller noen andre sine synspunkter, så betyr det lite. Bedrifter bruker masse penger og ressurser på å bygge et brand, et merke. Om du fronter noe og sier ting bedriften ikke kan stå inne for, så kommer  ikke de  til å endre bedriften for å tilpasse den til en småmobbende, småsint funksjonær i virksomheten. Du ryker. Og neste gang du skal ha jobb, vil bedriften du søker sannsynligvis vite og gjøre det samme.

Dette skjer på veien til suksess

1. Du mister venner

2. Du tror du blir gal

3. Du vil føle smerte

4. Du lykkes nesten i å snakke deg ferdig med det du gjør, mange ganger. 

5. Du kommer til å tape penger

6. Du kommer til å gråte

7. Venner å familie kommer ikke til å støtte deg

8. Du kommer til å tvile på deg selv, mange ganger

9. Du kommer til å legge til deg mange rare vaner

10. Dine omgivelser kommer til å gjøre deg deprimert, uten grunn

11. Det kommer til å være verdt det

Your arse is mine bil mrk. Facebook

Som alle bedrifter er også Facebook avhengig av å tjene penger, noe de ikke gjør i dag. Det kan godt hende de tjener nok penger til å forsvare driften og utviklingen av dagens organisasjon, men de tjener ikke nok penger til å forsvare den vanvittige prisingen av selskapet. For å bøte på dette, arbeider facebook kontinuerlig for å finne nye og effektive inntektsstrømmer. Det siste, i en serie av ulike grep, er noe jeg finner urimelig arrogant i forhold til de bedriftene som benytter facebook som et av sine markedsføringsverktøy.

-De fjerner den organiske distribusjonen av dine innlegg på dine facebook sider

Når du poster noe på din side, så vises det for ca. 6% av de som liker siden din (organisk distribusjon,) ned fra 12 % i oktober 2013, og skal ifølge kilder nær facebook ned til 0% i løpet av kort tid. 

Som om ikke begravelsen av den organiske distribusjonen var nok, noe som på egen hånd gjør Facebook til et veldig dyrt markedsføringsverktøy, er det nå også i ferd med å utvikle seg til et meget komplisert verktøy på grunn av «svindel med likes.» Enkelte bedrifter har funnet ut at så mye som 40% av de som liker bedriften er falske profiler som ligger i helt andre land og markeder enn de bedriften har sine operasjoner i. Med andre ord har bedrifter investert tid og penger i å bygge tilhengerskarer som de ikke når og i mange tilfeller, når andre som de ikke har noen interesse av å nå  

-Du når ikke de du skal, de som liker deg vet ikke hva de har likt, prisene øker og en stor del av av treffene, er svindel

Facebook innførte automatisk avspilling av videoer for 3-4 mnd siden. Samtidig med det begynte forhandlingene med ulike større reklameaktører om muligheten til å kjøpe video annonsering. Det betyr at forbrukeren får automatiske avspillinger av reklamevideoer i feeden sin.

Facebook fjerner nå muligheten til at du kan velge hva du vil se i feeden også, toppnyheter eller siste nytt. Nå vil facebook bestemme hva du skal se, foreløpig er dette kun på applikasjonen til iPhone, men implementeres snart på resten av plattformene også.

Facebook vil også at din kommunikasjon skal gå gjennom deres messenger applikasjon, noe som gir dem muligheten til å gjøre profileringsjobben, segmenteringen av deg som bruker, bedre. Fordi de da unngår de ulike lagring og data direktiver som kan gi begrensinger om alt var i samme applikasjon.

- Fra et forretnigsståsted er det ingen tvil om at Facebook vil kunne tjene mer penger på den nye strukturen, utfordringene er om de får med seg brukerne.

Konsekvensen for meg er:

1. Jeg kan ikke kan bruke facebook til å kommunisere direkte med mine venner.

2. Jeg når ikke mine venner med mine oppdateringer.

3. Jeg får ikke oppdateringer fra de sidene / vennene jeg ønsker

4. Alt jeg får i min feed er reklamefilmer og 2-3 dager gamle populære hendelser (gjerne sponset)

Da ser ikke jeg noe stort poeng i ha facebook lengre. 

Du finner mer informasjon om påstandene i bloggposten her: 

http://www.business2community.com/facebook/facebooks-organic-reach-decline-respond-4-steps-0867845#!Pwjse 
http://www.marketingprofs.com/opinions/2014/24453/why-facebooks-video-autoplay-is-great-news-for-marketers
http://www.iphonehacks.com/2014/05/access-most-recent-newsfeed-facebook-ios.html http://www.businessinsider.com/facebook-advertising-fake-likes-2014-2  
http://venturebeat.com/2014/05/08/what-declining-reach-rising-click-fraud-skyrocketing-prices-mean-for-facebook-advertisers/

Bill Gates' 10 regler for suksess

Det er mye som kan sies om Bil Gates, noen elsker mannen og andre hater han. Men i en tale han ga på en amerikansk ungdomsskole, delte han litt av sin erfaring og ting han mente var viktig men som mange ikke lærte.

1. Livet er ikke rettferdig, venn deg til det, det kommer ikke til å endre seg.

2. Verden bryr seg ikke om din selvfølelse, den forventer at du skal gjøre noe, før du føler deg fornøyd med deg selv.

3. Du kommer ikke til å være daglig leder, tjene 1 000 000 i året og få fri telefon og data i din første jobb.

4. Om du tror lærerne dine er strenge, vent til du får en sjef. 

5. Å jobbe på McDonalds er ikke under din verdighet, dine besteforeldre, så på en sånn jobb som en kjempemulighet,       du bør gjøre det samme. 

6. Om du roter ting til for deg selv, så er det ikke alle andre sin skyld, spesielt ikke dine foreldre. Slutt å syt å gjør noe med det i stedet for. 

7. Før du ble født, var dine foreldre alt annet en kjedelige. De ble kjedelige av å betale dine regninger, vaske dine klær og lytte til deg fortelle hvor kul du er. Så før du løper ut for å redde regnskogen fra parasittene som dine foreldre er, prøv å rydd rommet dit først.

8. På skolen så lærer du lite om vinnere og tapere. Men i virkeligheten skilles det hele tiden. På skolen så får du ta eksamener helt frem til du får det til, i virkeligheten får du ikke det og styrker du er du ferdig. 

9.Det er ingen sjefer eller bedrifter, som tar regningen for at du skal finne deg selv. Det må du gjøre på fritiden.

10. Det du ser på tv er ikke virkelig. I virkeligheten må man faktisk forlate kafeen og gå på jobb. 

Om du er enig i dette, er det bare å dele

Fargo, et lite stykke Norge på HBO

Jeg er litt mer en gjennomsnittlig opptatt av produktplassering og content marketing. Og håper jo Norske reiselivs autoriteter kjenner sin besøkelsestid og nå utnytter at et av verdens største tv selskap, lager en serie om såpass Norske figurer.  

Med navn som «the north state» eller «the land of the 1000 lakes? så er det ikke rart at det var I staten Minnesota skandinavene slo seg ned under den store emigreringen til USA for 150 år siden. At den andre store befolkningsgruppen her er tyskere, er sikkert også årsaken til at staten er best i USA på almen utdannelse. Dvs de fleste i staten kan både lese og skrive og de er relativt sunne.

Det er mot denne bakgrunnen Cohen brødrene sin film Fargo, fra 1996 nå fremstår i ny drakt, med nye karakterer i et nytt format.  Dvs filmen, har blitt tv serie på HBO og følger da i fotsporene til de andre kjente seriene «the Wire, Sopranos, Boardwalk Empire og Game of Thrones» Det er altså ikke små sko som skal fylles av de norskættede små kriminelle og litt enkle menneskene i byen Fargo. 

Uansett for en herlig start på en serie. Figurene, karakterene er akkurat så sære, svake, veike, kriminelle, avvikende som de må være. Og skuespillerne de har funnet frem. De virker! Billy bob Thornton er en eklere og mer kriminell utgave av seg selv en han var i Bad Santa. Og sånn kan man fortsette med Martin Freeman, Adam Goldberg, Kate Walsh, Oliver Platt osv. Skuespillere som alle har det til felles at de er sære nok, dyktige nok og spesielle nok, til å bære en serie alene. Her slipper de. Storyen er god, om mulig bedre en filmen. Og siden storyen er god. Får vi bedre mulighet til å bli kjent med karakterene, og de blir som jeg sa. Enda litt eklere, mer avvikende, patetiske og morsommere. En de ble i filmen. 

Uten å avsløre for mye. Det skjer tidlig et mord, etter hvert som vi blir kjent med figurene overasker det ingen at denne personen ble drept. Vi som seere lurer vel strengt tatt mer på hvordan noen kan være så teite at de ikke klarer å planlegge dette bedre. Og det er kanskje det som gjør Fargo så herlig befriende. Dette er ikke Tony Soprano eller Lanister som planlegger og utfører. Dette er en litt tafatt forsikrings selger, med en kone som konstant minner sin mann på alle hans feil. En bror som ikke tør fortelle at vår helt er i live. Og den ene figuren, mer tragikomisk en den andre.

 

 

Ting du aldri må si om du virkelig vil lykkes!

Det er umulig!

Selvsagt er det mye er vanskelig, og det finnes forventinger de fleste ikke kan innfri. Men når du bes om å gjøre noe, og det virker som en stor og uoverkommelig oppgave. Da vet sannsynligvis din sjef også at det er en vanskelig og til og med til dels uoverkommelig oppgave. Allikevel ber denne deg om å gjøre det. Det betyr at de sannsynligvis ser noe i deg og forventer at du løser oppgaven, ikke nødvendigvis slik den er beskrevet, problematisert. Men slik du kan det. 

«Det betyr at du ikke setter deg på ræva og sier går ikke, men finner det beste alternativet til det som blir etterspurt.»

Klar om 2 minutter

Om det du skal gjøre tar 2 minutter, da kan du si 2 minutter. Hvis ikke skal du ikke si det. Ikke overselg, eller lov noe du ikke kan holde. Husk du undervurderer også din egen innsatts ved å gjøre det. Om du sier det tar to minutter, selv om du vet det tar en time, når du virkelig får sving på det. Da forventer alle al det krever lite innsats og kompetanse, og verdsetter det du gjør mindre enn det som er riktig. 

Jeg trenger ikke hjelp

Den ensomme ulven er helten i mange action filmer. Det er også den eneste plassen. Det å jobbe godt i team er det eneste virkelige kjennetegnet du finner hos alle gode ledere. Du kommer heller ikke til å klatre høyt på karriere stigen, om du alltid skal klatre alene.  

Det er urettferdig

Det er helt riktig. Livet er ikke rettferdig, det har aldri vært det og det kommer ikke til å bli det. Synes du det er urettferdig, jobb hardere og finne andre veier til målene du setter deg.

Frekke forretninger


Tom Cruise i Risky Business - Ray Ban meldte en salgsøkning av denne brillemodellen på mer en 350 000 par i de første månedene etter lansering. Og Ray Ban var 80 - tallets store kultbrille. Ray Ban var faktisk så fornøyde at de i ettertid har vært med på flere av Tom Cruise sine filmprosjekter. 

Før produktplassering virkelig ble en integrert del av markedsføring, var hele bransjen preget av en «gjør det sjøl» holdning. Og selv om flere bedrifter i dag begynner å få øynene opp for hvordan dette skal gjøres. Noen av de større selskapene har bl.a. egne ansatte som arbeider med å identifisere serier, filmer og andre medieproduksjoner som passer med deres profil og hvor de kan integrere sine produkter. Jeg kommer gjerne med tips om hvilke produksjoner som ligger tilgjengelig, for produktplasseringer som kan være hensiktsmessig for din bedrift. Det er nemlig min erfaring at jo tidligere produktene integreres, jo bedre blir sluttresultatet. Og de fleste produsentene gjør fortsatt salgene sine, etter at produksjonen er ferdig. Uansett er dette er marked som kommer for fult nå, og vi liker å tro at vi pr i dag er ledende innenfor denne formen for markedsføring og reklame.

Produktplassering i film

Neste gang du ser en film, prøv å følg med å se om det er noen merker og produkter du kjenner igjen. Sannsynligvis vil du i hvert fall finne et av de store brusproduksjonsselskapene Pepsi eller Coca cola. Så fort du har sett det, prøv deretter å se i hvor mange scener de faktisk er representert. Det er overraskende hvor perfekt en skuespiller kan holde en cola flaske, hver gang. Produktplasseringer du sannsynligvis husker er filmer som; Frekke forretninger og Ray ban briller. Pepsi I tilbake til fremtiden. You?ve got mail og AOL. Austin Powers med Pepsi og Starbucks. Cast Away med FedEx og Wilson. Men in Black med Ray ban, Mercedes og Burger King. 

Så hva er forskjelle på det som skjedde tidliger og det som skjer nå?

Når James Bond kjører sin Aston Martin eller Marty McFly sin DeLorean, da er det biler selskapene har på lager. I Filmen I-Robot derimot utvikler Audi en helt ny konseptbil, kunn tilpasset denne filmen. En Audi RSQ. Og dette var ikke noen halvveis jobb. Audi jobbet tett med produksjonsteamet av filmen i lang tid og bilen er fullendt. Ferdig designet på interiør og eksteriør. Dette viser hvor bra et slikt samarbeid kan være, når det gjøres riktig. Her lager produktleverandøren et produkt, like gjennomtenkt å tilpasset filmen, som alle de andre karakteren i filmen.  Om dette er veien å gå i fremtiden, er vel usikkert. Men det får vi vel se.

Thorild fyller pornopungen til jul


Pornpooung er ikke konkurs og produsentene slipper å bruke resten av livet på å betjene gjeld opparbeidet fordi de lagde film


Jippi da var årets filmsaga slutt. Pornopung fikk pengene, etterhåndsstøtten de søkte om. Som om det var noe reelt alternativ at de ikke skulle få det. 

Kulturminister Thorhild Widvey har levert en solid ørefik til Norsk Filminstitutt og deres stemoderlige behandling av uavhengige filmskapere og private investorer. Skal vi tro signalene fra den nye regjeringen er dette starten på en ny æra i norsk film - en smartere og mer moderne måte å tenke filmproduksjon og - finansiering. Vi er veldig spente på fortsettelsen i 2014!

Det er to ting jeg lærer fra denne saken:

1. Vi har pisset avgårde 100 - 200 000 norske kroner på diverse saksbehandlere, lønn og dokumentflyttere. 

2. Når du forvalter offentlige penger, får du ikke lov til å bruke dem som din egen private sparegris. 

La meg ta det enkle først. Når absolutt alle andre får støtten, etterhåndsstøtten altså, om søknader er sendt i tide eller utide, skapes en presedens. En presedens i jussens verden betyr at det er det man kan forvente som resultat om saken prøves juridisk. 

Så når saksbehandleren i NFI sier nei og ikke vil gi de støtte, da pisser han godt og varmt på sitt eget regelverk. Det er ok. Alle kan gjøre feil. Jeg blir først sur når de gjør feil nummer 2. De sier nei til anken. 


Bra at de voksne tok ansvar og sørget for at vi ikke skaper et filmsamfunn i Norge hvor noen hele tiden er litt likere enn andre.

Det er litt som en 6-åring som så gjerne vil at det skal være sånn. Selv om det ikke er sånn. Så må mor og far, kultudepartementet her ved sjef Thorhild Widvey og statssekretær Knut Olav Åmås komme inn og rydde opp i rotet som NFI har laget. 

Og takk og lov for at i hvert fall de to voksne tar ansvar i situasjonen og løser den enkelt og greit, slik gode dyktige og ansvarlige politikere gjør. Takk for det! 

Utfallet i saken her var aldri egentlig usikkert. Sier du ja til alle og det er offentlige penger, ja Sunshine, da får du fortsette å si ja, selv om du liker det litt dårligere. Det som virkelig irriterer meg er den sinnssykt uvettige bruken av penger. Lønn til NFI, advokatsalær for Feil Film, saksbehandlere i departementet og til slutt statssekretærer og statsråder som må inn å rydde andres rot. 

Timene flyr fort her og ingen av de involverte er det vi kaller lavtlønnede. Men gjort er gjort og spist er spist. La oss håpe NFI er mer i takt med sine egne formyndere i senere saker, så kan også disse hundretusenene som er sløst bort på saksbehandling heller brukes på film og ikke tull.

Ron Burgundy, the Anchorman, forklarer verdien av produktplassering


Vill Ferrell, her som the anchorman, er bl.a. eier av seskapet som produserte Tommy Wirkolas Hansel & Grettel

I USA nå foregår kanskje det mest spennende markedsføringsstuntet som er gjennomført på mange år. Her blander vi sosiale medier, tradisjonell markedsføring og content marketing. I spissen står store kjente amerikanske merkevarer som Ben & Jerrys, Jockey og Chrysler, som sammen med den kjente komikeren Will Ferrell og hans figur Ron Burgundy fra filmen «the Anchormann» Lager instruksjonsvideoer, produkter og egne merker for og fra de ulike produsentene.

Karakteren Burgundy som er et klassisk amerikansk nyhetsanker, uten teknologisk forståelse og et kvinnesyn og utseende fra 70 tallet, dukker opp i alle Chrysler sine reklamer for deres nye bil Durango, i tillegg dukker figuren opp i ulike fiktive intervjusituasjoner for ulike medier. Samtidig som Ben & Jerrys har laget en egen iskrem og Jockey et eget sett med undertøy. 

Denne reklame for Dodge er nå spredd i alle sosiale medier og har i følge Dodge, mer en 15 millioner visninger totalt. 

Foreløpig melder Chrysler at salget er opp 36 % i November forhold til tilsvarende periode fra i 2012. Og hele 59 % i forhold til oktober i 2012. Antall besøkende på deres hjemmesider er økt med 80 % globalt og interaksjonen med kunder, sosiale medier og slikt, er opp med 100 % fra tilsvarende periode i 2012. Og Ben & Jerry samt Jockey rapporterer lignende tall. I tillegg har reklamefilmene mer enn 15 millioner visninger på youtube, som er fantastiske tall for en reklamefilm, og flere blir det etter hvert som dette brer om seg i de sosiale mediene. Og dette er før filmen kommer. Og alle markedssjefene forventer et enda større salg i forbindelse med lanseringen av selve filmen. 

Om du eller din bedrift vil lære mer om produktplassering, ta gjerne kontakt. Vi er involvert i 12 ulike produksjoner, film, tv, musikk og webtv, akkurat nå. Som har figurer og karakterer tilgjengelig for bruk.  

 

 

Hvorfor drikker voldtektsmannen cola?


I NRK serier side om side, drikker absolutt alle Coca Cola og leser VG, var det tilfeldig eller var det betalt produktplassering?

Produktplassering er en global trend innenfor markedsføring og er et verktøy som benyttes for alt fra mat via forbruker elektronikk til biler. Og det er ikke så rart, det er et meget effektiv verktøy. Det gir troverdighet, kredibilitet og tillit til produktet Samtidig som de gjør produksjonen autentisk. Det er tre hovedformer for produktplassering. 1) Arrangert og produsentene av serien / filmen, får noen eksemplarer av produktet for å vise det frem. 2) Arrangert og betalt for 3) Det bare skjedde.

Av og til så er det slik at en sett designer, produsent eller skuespiller finner et produkt, som gir karakteren eller historien mer troverdighet eller autensitet. Og da integrerer det som en del av handlingen. Eksempler kan være en t-skjorte som har en logo som viser en tidsepoke eller at skuespilleren drikker en øl på en bar.

Men for enkelhetsskyld vil jeg fokusere på de betalte eller de hvor det finnes en kompensasjon. Og tar utgangspunkt i produksjoner hvor karakteren vi følger er en ugift, vakker, suksessfull person midt i 30 årene som arbeider som arkitekt.  Kanskje hun kjører en SUV, for å besøke alle byggeprosjektene hun jobber på, hun leser bestemte magasiner for å holde seg trendy, hun drikker spesielle viner, spiser enkelte mattyper. For å gi karakteren liv, troverdighet, trengs mange typer produkter. 

Inntil nå hard et mest vanlige I Norge vært at man får eller får låne produktet fra leverandørene gratis og slik at produksjonen sparer innkjøpskostnader, til gjengjeld får leverandøren vist frem produktene sine. I praksis vil det ofte foregå slik at noen på settet kjenner noen i Arcus og mot at vår arkitekt drikker Arcus sine viner, får alle i crewet så mye vin de vil på settet. 

Den andre formen for produkt plassering som til når har vært vanlig er at for eksempel Tag Heuer (klokkene) hører om prosjektet og synes at vår kvinnelige hovedrolleinnhaver er en interessant karakter for deres nye klokke. De tar kontakt med produksjonen og de gjøres en avtale hvor Tag Heuer betaler for at klokken skal vises frem i helt bestemte situasjoner.

Som man ser er hovedforskjellen på de to metodene at når betalingen finer sted, så får leverandøren være med å avgjøre i hvilke sammenhenger produktet skal presenteres. Noe som gjør at de de i langt større grad kan styre assosiasjonene vi som forbruker skal få til produktet.

Slik betaler produkter for det du ser på tv


Reeses Pices gikk fra å være et helt ukjent godteri, til å bli et av de mestselgende i USA etter en scene i filmen ET



De siste trendene innenfor markedsføring er å gjøre reklame, i mangel av et bedre ord, mindre reklameaktig. Trenden er da å forsøke å komme litt bort fra de overtydelige reklamene hvor produktet er stjernen, til kortfilmer, kvasi dokumentarer som imiterer virkelige situasjoner hvor produktet kommer litt i bakgrunnen, slik som det gjøres med produktplasseringer på film, tv, musikkvideoer eller webtv. 

Dette virker, for mange markedssjefer, som litt forvirrende. Men det er egentlig ganske enkelt. De fleste av oss begynner å bli lei av reklame. Forbrukere i dag blir bombardert av reklame i alle situasjoner; tv, radio, plakater, magasiner, buser, aviser i tillegg til internett med klikkannonser på absolutt alle sider. Og det er bare de vanlige kanalene. I tillegg dukker det opp nye eksponeringsmuligheter nesten daglig. Fra mennesker som har på seg merker, flyere i bilvinduet eller i postkasser, reklame på minibankskjermen, det er over alt, absolutt hele tiden. 

De store amerikanske tv selskapene så denne trenden allerede tidlig på 2000 tallet og begynte da å vise serier som ikke ble avbrutt av reklame. Seriene Alias og 24, skikkelige hit serier, gikk begge to uten reklamepauser på reklamefinansierte nettverk (FOX og ABC network) 

Betydde det at tv selskapene sa nei til penger, virkelig?

Selvsagt gjorde de ikke det. Ford sponset hele 24 serien, de betalte for produksjonen, mot at alle bilene heltene kjører, er Ford. I tillegg fikk Ford (i USA) en 3 minutters reklame som ble vist før serien og det var det hele, det ble ikke reklamert for noe annet produkt i hele serien.  Før så fant vi produktplasseringer stort sett i de største produksjonene, filmene. Men ikke nå lengre; webserier, enkle tv serier, bøker og musikkvideoer. Produktene er i dag en viktig og integrert del av de ulike produksjonene sine budsjetter


Det Jamaicanske ølet Red Stripe ble introdusert for verdensmarkedet i filmen Firmaets mann, og økte salget med mer en 50% allerede første måneden etter filmens premiere.

Hva er produktplassering

Har du noen gang sett et tv-show eller en film som har virket som en eneste lang reklamefilm? Da har du i så fall hvert et offer for det som må defineres som meget dårlig produktplassering. De smarte markedsførere vil at produktet skal være en integrert del av scenen, men ikke fokuset. Produktet skal passe inn, en såkalt sømløs integrering i scenen. Gjøres dette riktig bidrar produktet til å skape realisme i scenen, intervjuet eller situasjonen. Produktet gjør scenen mer troverdig og produktet makser verdien av sin egen tilstedeværelse. Den første effektive produktplasseringene ble gjort allerede på 50 tallet hvor Gordons Gin betalte for at Katharine Hepburns karakter, i filmen the Afrikan Queen, kaster kasser av gin over bord. Jeg har ikke funnet tall som sier noe om hva Gordons gin tjente på mer salg av det stuntet. Men det finnes mange andre eksempler vi kan se som virkelig betalte seg. For deg som ikke er kjent med film, så fulgte det en kjempedebatt etter filmen ET hvor de spiser et peanøttsmørgodteri som heter Reese Pieces og sier at det smelter i munnen og ikke i hånden. Denne ene scenen, i en film, var nok til å sørge for at dette lille og til da ukjente godteriet ble et av de mestselgende i USA. Et annet effektivt eksempel som vi har tall på er fra filmen «The Firm med Tom Cruise (Firmaets mann på Norsk) Hvor de konsekvent drikker øllet Red Stripe, som før denne filmen var et lite og ukjent Jamaicansk øl. De økte det globale salget av Red Stripe med mer enn 50% bare i den første måneden etter filmens lansering. I dag kjøper vi Red Stripe på ICA, noe som sannsynligvis ikke ville vært mulig, uten eksponeringen i filmen. 

 

Skap millioner til film med to pennestrøk

I Norge er vi styrtrike og elsker film, men likevel finnes det knapt privat kapital som går til å lage film. Heldigvis er det veldig enkelt å gjøre noe med det.

Hvorfor finnes det ikke penger til norske filmer?

Global kapitalisme har laget kjøreregler som vi i Norge må forholde oss til, på godt og vondt. Med det mener jeg at vi gjerne kan synes kapitalismen er en syndig økonomisk trosretning. Men til syvende og sist er den godt etablert i alle internasjonale kapitalmarkeder og så lenge produktet er internasjonalt, vel, da vil produktene våre måtte forholde seg til det.

Hva betyr det i praksis?

For veldig mange produkt som du har eller ønsker å lage, så finnes det et land som har gjennomsubsidiert det til det nivået at du ikke kan være konkurransedyktig. Til tross for at vi liker å tro vi er snillere enn andre, gjelder det Norge også. Planlegger du dine investeringer ordentlig, kan du sikre så å si 0 % risiko på alle dine investeringer. 

Dette gjelder også oljebransjen, om det skulle være noen tvil om det. Gjennom gode skatteincentiver, støtte til forskning og utvikling, vil noen få dyktige advokater, regnskapsførere og revisorer lage en selskaps- og avtalestruktur som gjør at selskapet (i oljebransjen) får refundert alle sine utgifter (lønn inkludert). Og det er jo en hyggelig investering, et selskap som ikke kan gå i minus. Du taper i hvert fall ikke pengene dine.  

«Nedsiden med en slik forfordeling av bransjer, er jo at det blir fullstendig meningsløst å investere i noe annet. Det er nesten slik at man vil driste seg til å si at en investor som putter penger i noe annet, er ganske teit»

Om det likevel skulle finnes noen investorer igjen? 

Så forsvinner de inn i eiendom. 

"På boligsiden har vi en beskatning som grovt favoriserer investering i bolig fremfor andre investeringer, i tillegg har vi gjort veldig feil i formueskatten da den skaper en underbeskatning på bolig som er helt urimelig," sier sjefsøkonom Harald Magnus Andreassen i Swedbank First til DN.no. 

Lav ligningsverdi, liten eller ingen beskatning, god verdiøkning osv. Sosialpolitisk er det sikkert flott at vi har en boligbeskatning som kommer mange til gode, men alt som er veldig bra en plass, er gjerne veldig dumt en annen plass. Her tar det penger ut av arbeid. Det blir stillesittende kapital som ikke generer nyvinning.  

Kan det løses og er det ønskelig?

Selvsagt kan det løses, det kan til og med løses uten å gå på bekostning av noe annet. Investorene kan fortsette å kaste penger inn i olje og eiendom og tjene gode trygge penger på det. Alt vi trenger å gjøre er å implementere det samme regelverket for film og andre småprosjekter som det er for olje og eiendom. Det er ikke engang en radikal endring. Vi gjør to pennestrøk på et offentlig dokument og plutselig er det mulige å tjene penger på fastlandsinvesteringer igjen. 

Jeg skal til og med dra den et hakk lengre: Jeg vil at vi skal åpne opp for at banker og finansinstitusjoner (godkjent av kredittilsynet) får lov til å lage små spesialfond som de kan selge til sine kunder. Disse spesialfondene skal være spesielt tilrettelagt for å kjøpe de offentlige incentivene fra filmene / småbedriftene og prosjektene. På den måten slipper de små å tigge penger fra familie og venner. 

«Og folk flest kan investere og tjene penger på lokale småbedrifter og initiativ, uten å risikere hus og hjem» 

Med slike modeller vil de små prosjektene være konkurransedyktige i kapitalmarkedene, de vil bli attraktive investeringsobjekter. Som igjen vil stimulere innovasjonsraten i Norge med flerfoldige 100 prosent. 

Man skal heller aldri undervurdere viktigheten av profesjonell kapital som styringsmekanisme. Proffe penger ønsker ikke å tape penger og tilfører således et helt nytt nivå av profesjonalitet inn i de næringene den slipper til. Få bransjer har mer skrikende behov for nettopp profesjonell kapitalforvaltning enn nettopp norsk film.

Proffe penger er immune mot norske filmfølelser

Norsk filmpolitikk har aldri forstått at film er industri, at kun finansielle variabler ? ikke fjorder og atmosfære - avgjør lokasjon og innspillingsvilkår. Den nye regjeringen har en unik mulighet til å endelig sette Norge på det internasjonale filmkartet.


Foto etter tilatelse fra NRK P3

Av Arvid Fjesme, finansmann med filminteresse

Film er industri. Både for norske og utenlandske filmskapere. I Norge har vi gjort den feilen at vi antar at det finnes andre variabler enn den finansielle som til syvende og sist tar avgjørelsen om hvor og under hvilke vilkår en film skal spilles inn. 

Ja, det sitter mange kunstneriske sjeler rundt om i de forskjellige produksjonsleddene, men det er alltid noen som skal ta regningen, som skal tro nok på produktet for at det skal la seg realisere. Du blir ikke rik av å tape penger. Ergo er det veldig få penger - offentlige, private eller institusjonelle - som vil være villige til å gjøre nettopp det, tape penger.

Det er skremmende lite kompetanse på det finansielle innenfor de ulike delene av norsk filmbransje. Fra kulturjournalistene som dekker området, via produsentene av filmene til lokalpolitikeren som presenterer kommunens fantastiske lokasjoner til utenlandske produsenter. Like uvitende er norske interesseorganisasjoner og de stakkars politikerne som til syvende og sist skal legge til rette for produksjonene.

Men har ikke Norge så fine lokasjoner og en helt spesiell atmosfære?

Penger har ikke følelser. Ikke forsøk å selge følelser til penger. Penger har en veldig enkel jobb, det er å øke så mye som mulig, med så lav risiko som mulig. Dette gjelder ikke bare for internasjonale produksjoner, det er like valid for norske produksjoner. Ønsker vi mer penger inn i bransjen, må først se på hva vi kan gjøre med risikobildet. 

All finans handler like mye om å sikre risiko som å tjene penger. Flotte Excel-ark som forteller hvor mye man skal tjene, er interessante å lese den dagen vi vet hva det koster og hvordan risikoen er sikret. I norsk film, om du ikke har forhåndsstøtte, er risikoen 100 %. Det betyr at investor, om filmen ikke blir realisert, taper alt. Det blir ikke de profesjonelle pengene med på.

Hvordan kan det løses?

Ved å følge modellene som er utviklet i land som har en stor og sterk filmindustri. Vi trenger incentiver, mange og store incentiver. Bondevik 2-regjeringen hadde et prøveprosjekt på 15 %. Det er altfor lite. Jeg kan i dag snu meg rundt å sikre 72 øre pr krone, dvs incentiver som til sammen sikrer investor 72 % av investeringen om filmen ikke er en suksess. Det er det bildet vi konkurrerer med internasjonalt. Etterhåndsstøtten er sånn sett, for de fleste investorer, helt uinteressant. 

Er det verdt det?

Det er en helt annen sak. Hvis vi ser på en kombinasjon av økt sysselsetting, distriktspolitikk, norgesreklame og flere turister, så kan det argumenteres for at det er mer å hente i denne bransjen enn i de fleste prosjektene som i dag subsidieres av det offentlige Norge.

Slik finansierer du din egen spillefilm

I Norge har vi et offentlig system for filmfinansiering som tvinger historiefortellere inn i en rolle som Norsk Filminstitutts sosialklienter fra manusunnfangelse til langt forbi den røde løperen. Norsk filminstitutt er som NAV dersom NAV gjorde alt de kunne for at arbeidsløse enten skulle sulte i hjel eller kun få penger fra dem. Får du først lov å NAV-e hos Norsk Filminstitutt, kan du gå en svært lukrativ karriere i møte med hytter både på Hemsedal og Tjøme, men NFI er en svært sjalu og eiesyk sugardaddy.

 

Du knytter deg til en pimp som ikke vil nøle med å knuse deg økonomisk og emosjonelt dersom du ikke gjør alt han forlanger. Det er ikke lenger du som bestemmer hvem du er, hva du skal si og hvordan filmene dine skal bli. Du er nå NFIs bitch.

 

"For filmskapere med integritet og ambisjoner fins det heldigvis alternativer, men det krever en helt annen finansiell kompetanse og inntektskreativitet. Du må vekk fra statens trygge favn og ut i finansjungelen."

 

Sun Tzu, den berømte kinesiske generalen, sa kjenn deg selv og din fiende og du vinner hver gang. Ikke kjenn deg selv men din fiende, og det er 50 ? 50. Ikke kjenn deg selv og ikke din fiende og du vil tape. Og slik er finans, det er en krig, det er veldig mange som er ute etter og vil ha de samme pengene som du. Og de er ingen av de som ikke tror, slik som du, at det prosjektet de sitter på er dårlig. De tror nemlig at de sitter på gull slik du også tror du gjør. Hvis ikke hadde de gitt opp, noe de ikke gjør.

Filmfinansiering er ikke nødvendigvis vanskelig, men det er komplekst. Noe av kompleksiteten ligger i antallet ?stakeholders?. Med det menes i denne sammenhengen antall mennesker, bedrifter eller organisasjoner som kan ha en interesse av at filmen eller prosjektet realiseres. Utfordring nummer to er antall prosjekter som er ute i samme ærend. Bare innenfor Ring 3 i Oslo finnes det anslagsvis 8000 ? 12 000 gründere og entreprenører som til enhver tid er ute for å finne penger til prosjektene sine.

At det er mange om beinet, gjør at du må være dyktigere og flinkere enn resten. En film og dens realisering hviler på tre grunnpilarer: Story ? kostnader ? inntekter. Story og kostnad kan vi kontrollere, inntekten vil alltid være den ukjente faktoren. Spesielt fordi vi vet ikke hvor mange som ser filmen o.l. Det gjør inntekten, i hvert fall deler av den, til den ukjente variabelen i vår ligning.

 

Kostnader

Tommelfingerregler for filmes kostnader er at de skal deles ca. 33% ? 33% ? 33% mellom de ulike produksjonselementene. Deretter skal prosjektets budsjett dobles for å gi den nødvendige oppmerksomheten rundt prosjektet ? om man ønsker eksterne investorer vel å merke.

 

Preproduksjon

Kostnadene som gjerne oppstår før partnere er om bord. Det er viktig at de balanseføres slik at de er med og telles inn i den samlede produksjonskostnaden. Typiske poster som skal in her er manuskriptutvikling, prosjektutvikling og andre nødvendige forarbeider. Innsatsen her bør kostnadsføres og avtalefestes slik at det har en prioritering mot etterhåndsstøtten. Slik vil innsatsen avlønnes uten å ødelegge likviditeten i prosjektet, samtidig som den er tilpasset en viss grad av suksess.

 

Produksjon

Selve produksjonen ? her er man på sett og skyter film. Kostnadene man finner i denne kategorien inkluderer blant annet regi, dekor, rekvisitter, kostymer, skuespillere, sminke, foto, lyd, lys og mye mer. Det er som regel denne biten av selve produksjonen som det er essensielt å finne investorer til. Det er i denne perioden produksjonen har sin største finansielle turnover. Med det menes penger ut av konto.

 

Postproduksjon

Filmen er ferdig spilt inn, nå skal den redigeres, musikk skal justeres, spesialeffekter skal legges på osv. En meget tidkrevende prosess. Andre etterarbeider er ofte at skuespillere må tilbake for å spille inn replikker og annen dialog på nytt.

 

Renter, avdrag og omkostninger

En post som overses alt for ofte. Lånte penger skal ha en rente, investor penger skal ha en avkastning, og avtaler skal skrives, tinglyses og sikres. Tommelfingerreglen er at på filmprosjekter er det virkelige finansieringsbehovet cirka 28 % høyere en produksjonsbudsjettet. En kjapp oppsummering ser slik ut: Completion bond (ferdigstillelsesforsikring ? investorer og kredittinstitusjoner låner / investerer sjelden om det ikke er på plass) koster 2.8 % av produksjonsbudsjettet, og i tillegg må det settes av 10 % på en depositumskonto. En bank vil ha en rente på lån (7 % i 18 mnd.) som også betales på forhånd. I tillegg påløper diverse advokatutgifter og tinglysninsgebyrer.

 

Markedsføring

Det er her nesten alle norske filmprosjekter stopper opp. Uten en god markedsplan, finnes det ikke investorpenger. Utfordringen er også at det knapt finnes noen som stiller penger tilgjengelig til denne aktiviteten. Fordi de ikke får noen form for sikkerhet for pengene som benyttes til markedsføring.

 

Inntekter

Det finnes 3 primære kontantstrømmer som kan bidra til å realisere filmen / prosjektet ditt. Den første man ser etter er offentlige støtteordninger, denne biten utgjør halvparten av finansieringsformen som refseres til som soft money. Støtteordningene kommer som: Utviklingsstøtte, forhåndsstøtte, etterhåndsstøtte, skatterabatter, kontanttilskudd og forskning og utviklingsstøtte. Kontantstrøm nummer 2 er investerte / lånte penger. Dette er banker, investorer og distributører (de kan fungere som investorer også, enten med pengeinnskudd eller kontrakter som kan belånes). Kontantstrøm 3 er penger fra produktplassering, sponsorer o.l. Billettinntekter holdes utenfor på utviklingsstadiet, da dette ikke er en sikker inntekt og således ikke kan regnes inn i ferdigstillingen av prosjektet. Den andre halvdelen av soft money er distribusjonsavtaler (forutsatt at man ikke har gått for et kontantinnskudd).

 

Distribusjon - soft money

Disse pengene kommer fra de som skal vise filmen. Inkludert i denne inntektsstrømmen er kinobilletter, tv-avtaler, online streaming og dvd-salg. Avtalene kan konstrueres på flere måter. Distributøren kan bidra med direkte produksjonsmidler, det er en typisk avtale I Norge. Nedsiden med en slik avtale er at det er veldig dyre penger. De vil gjerne ta sikkerhet i etterhåndsstøtten samt en avkastning på investerte midler på i overkant av 25 %. Det er sjelden et prosjekt har bunnlinje på mer enn 20 % så produksjonsapparatet risikerer å gi fra seg store deler av overskuddet i en slik avtale. Alternativ 2 er å sikre distribusjon i kontrakter og deretter benytte de kontraktene som sikkerhet inn mot kredittinstitusjoner som kan bistå med lån.

 

Offentlig støtte - soft money

Norge har en etterhåndsstøtte som kan dekke inntil 7,2 eller 15,9 millioner kroner på et filmprosjekt. Utfordringen er at det er en støtte som tilfaller prosjektet etter 10 000 besøkende på kino. Det kan være vanskelig å hente inn penger på forhånd til produksjon basert på denne framtidige støtten, fordi pengene har en avhengighet og du må sannsynliggjøre din suksess ? i et marked og en situasjon du ikke kontrollerer. Isolert sett bedrer dette sjelden likviditeten i prosjektet.

 

Kreditt - konsekvensen av soft money

I utlandet fins Investeringsbanker som opererer under et lovverk som tillater å låne penger til filmer. Sikkerheten for lånet tas da i distribusjonsavtaler og offentlige støtteordninger. Det viktige å huske i denne finansieringsformen er at man må låne penger til renter og depositum i tillegg til produksjonskostnaden. For prosjektets egen del vil det være hensiktsmessig å også forsøksvis låne penger til et brukbart markedsføringsbudsjett også. Det betyr som regel at du må signere flere distribusjonsavtaler på forhånd.

 

Investorer

Du må identifisere investorene som kan være interesserte: Privat kapital ? profesjonell kapital ? støtteordninger. Du må bruke mye tid på å finne frem til individer som har emosjonelle tilknytninger til filmen / produktet.

 

Sponsorer

Du må identifisere sponsorene. Her vil det være snakk om bedrifter som ser verdien av å ha en assosiasjon til produktet / filmen. Det vil være snakk om bedrifter med en lokal tilhørighet, bedrifter som har produkter som kan assosieres med tema. Det kan være bedrifter som ønsker assosiasjonen til figurer i filmen. Det kan være bedrifter som ønsker assosiasjon med deltageren i filmen.

 

Produktplasseringer

Det finnes alltid produkter som kan være interessante. Kanskje ikke alltid den mest eksklusive listen for alle filmer, men likevel selskaper med markedsbudsjetter store nok til å kunne «spille ball» samtidig som en spillefilm vil gi dem en eksponering de ikke får i tradisjonelle medier. Det kan finnes mange aktuelle firmaer, men her må grundige analyser gjøres for hver enkelt film.

 

Merchandise

Kokebøker med relevans til historien, interiør brukt i filmen, klær, leker ? mulighetene er mange. Men de kommer ikke av seg selv, du må oppsøke selskapene og overbevise de rette personene om hvilken «pull effekt»-filmen har markedsmessig. Det finnes utrolig mange flere veier å gå, men igjen, analysen og oppgavene må gjøres.

 

Reklamepartnere

Du må finne samarbeidspartnere på reklame og promosjon, det betyr bedrifter som vil bruke figurene fra filmen i sine reklamekampanjer. Dette er en vanlig amerikansk forretningsmodell, men er relativt lite benyttet i norsk film og TV.

Kanskje må du time opp mot riktig årstid. Det kan være november / desember og gjøre en avtale med Rema og Stabburet. Hvor du for eksempel får en reklamekampanje fra Rema om årets juleskinke fra Stabburet, som er en skinke man finner i filmen, som i Rema sin reklame presenteres av filmens hovedrolleinnhaver.

Dette gir deg helt andre budsjetter å arbeide med. Som regel betaler filmselskapet kun 1-4 % av kampanjens verdi. Slik kan du sette av 1-2 millioner til markedsføring i budsjettet, men likevel ende opp med en samlet promosjon på 50 millioner.

Hva norsk film gjør med de unge og lovende filmskaperne

Tekst: Arvid Fjesme

En ung norsk filmskaper lager tre norske spillefilmer. Filmene går på kino, er en kjempesuksess med over 500.000 solgte kinobilletter, de kjøpes opp av TV, vises fortsatt og ligger tilgjengelig på YouTube hvor de har mer enn én million visninger.

Det vil si at filmene må ha spilt inn i overkant av 60 millioner norske kroner. Likevel er denne unge, norske filmskaperen personlig konkurs og har forlatt landet.

Hvor og hvordan gikk dette så galt?

I Norge har vi bygd en todelt filmindustri. Du kan være på innsiden, som er en litt ekkel blanding av offentlige tilskuddspenger og private ønsker og behov. Eller du kan stå på utsiden, som et barn født utenfor ekteskap i et kristenkonservativt hjem tidlig på 1800 tallet i Norge. Forskjellen er påtagelig og uholdbar. Det er en mørkemannholdning vi burde ha «parkert» for 200 år siden.

Er det vond vilje og korrupsjon? Nei, det hadde vært for enkelt.

Norsk film har på mange måter blitt et offer for lite gjennomtenkte incentiver, politiske avgjørelser og et og annet forvokst ego. Hver for seg ikke katastrofale, men hvor - som med Titanic - kombinasjonen av fart og isfjell var det som senket skipet.

Vil en blanding av de overnevnte faktorene være det som struper de nye norske filmtalentene? De får rett og slett ikke tilgang på kunnskapen, kompetansen eller kapitalen som er nødvendig for å få ting til. Og som mange unge, går de på med dumt, dristig og til tider et hårreisende pågangsmot. Og tryner. Siste prosjekt ut er filmen «Pornopung». Et av paria-prosjektene. 

Hva er problemet?

Vi har et finansieringssystem som er basert på skjønn, drømmer og god vilje. Og når det kommer til kapital, penger, investorer, hard cash ... Finnes ikke det.

De fleste filmprosjektene som presenteres for profesjonelle investorer, har like stor sannsynlighet for closing og enighet om investering som en litt fyldig gris har til å bli servert til lunsj på en bedre restaurant i Teheran. Det kommer ikke til å skje.

De pengene som er inne nå, det er penger fra venner og familie. De som ødelegger familieforhold og som kan føre til ensomme turer i skog og mark med tau og hagle.

Hva kan så politikeren om sine egne regler og lover?

Svært lite, tydeligvis. I krigstyper i VG og Dagbladet slås det opp at Giske forhandler med utenlandske produsenter om å få innspillingen av nye storfilmer til Norge.

En slik forhandling er én av to. Enten så er det Giske som ikke har et fnugg av anelse om hvordan internasjonale filmintenciver er konstruert. Eller så hadde han lyst på lunsj med en hollywoodprodusent.  

Internasjonale filmincentiver er laget slik at produksjonsselskapet får refundert 20 til 40 prosent av sine direkte kostnader i filmen, enten som en kontant tilbakeføring ved innlevering av revisorgodkjent regnskap eller over skatteseddelen (samme prinsippet som for Norsk Skattefunn). 

For en Hollywood-innspilling i Norge snakker vi om en subsidiering fra 100 til 500 millioner kroner, avhengig av størrelsen på filmens budsjett. Det vil si en dobling av dagens tilskudd, for én film. Jeg er for.

Norsk film må lære av Disney

Tekst: Arvid Fjesme


Foto via Wikimedia Commons - Disney viser ikke en film som ikke har gjort gode markedsføringsavtaler på forhånd
 

Offentlige penger gjør norske filmskapere late og lite nyskapende. Ikke nødvendigvis på manussiden, men på forretningssiden. 

I Norge har vi lang tradisjon for å snøfte av den kommersielle biten rundt filmproduksjon. Derfor er også bransjen nærmest analfabet når det gjelder finans- og markedsføringsaspektet. Kunsten er det eneste som gjelder, så får heller tomme saler og personlig konkurs komme som det må. 

I en bransje som handler om å slikke ryggene som krummer seg over de offentlige pengesekkene, blir enhver nyskaping møtt med skepsis. Entreprenører som truer peishyggen, risikerer å måtte stå alene i snøstormen utenfor den laftede Norsk Film-hytta. 

Men som fjellfolk vet, skal du videre må du omsider ut av hytta. Mens den offentlige pengesekken har en viss sum som skal fordeles, venter et nærmest ubegrenset antall millioner der ute på de som våger å spenne på skia. 

I forrige ukes blogg skrev jeg at en Disney film aldri slippes i det norske markedet uten at det på forhånd er gjort mange, mange avtaler. Den typen avtaler jeg sikter til her, er en form for co-branding som Disney er ekstremt mye dyktigere på enn alle andre.

Det Disney gjør er å kontakte bl.a. norske reklamebyråer og spør hvilke av deres klienter som har produkter som skal lanseres i større kampanjer, rett før og rundt den tiden deres film skal ha premiere. Deretter lar de bedriftene få lov til å bruke deres figurer, tema eller skuespillere i sine kampanjer. 

«En norsk film kan på denne måten få ekstra markedsføringskroner som langt overstiger filmens produksjonskostnader»

Personlig kan ikke jeg fatte og begripe hvorfor ikke alle norske filmer gjør dette. En ting er reklameeffekten, som kan være massiv for begge parter ? både film og produkt. Men også på grunn av de relativt små budsjettene de norske filmene har. Reklame koster og en film med et samlet produksjonsbudsjett på 10 millioner, har ikke mye fri kapital å putte inn i tunge kampanjer. 

På den andre siden finnes det uendelig mange produkter som for publikum ikke finnes interessante før den dagen man trenger dem. Det er de produktene det er dyrt å markedsføre over tid.  De produktene, som få bryr seg om, kan uten tvil ha en kjempeeffekt av å henge seg på i dragsuget av det attraktive produktet en god film er. 

Men igjen, dette er ikke noe som kommer til å bli utbredt med det første. Det krever sannsynligvis for mye planlegging. Filmskaperen som er vant til offentlige penger, klarer sjelden å innse behovet for markedsføringen før filmen er ferdig. Da er det for sent. Denne avtalen må gjøres minimum 12 måneder tidligere, slik at bedriftene får planlagt kampanjene. 

For å skitne til kunsten med kommersialisme er ikke noe vi senker oss til. Da er det hyggeligere å drikke bransjekaffe foran hyttepeisen og snakke om hvor utakknemlige norske kinogjengere er. For det er jo ikke din skyld vel - du som akkurat brente av 10 millioner skattekroner på en kvalitetsfilm som ble tatt av kino etter bare to uker.

Slik kan Norsk film hente nye millioner

Tekst: Arvid Fjesme

Foto av Jelson25, via Wikimedia Commons - Skal vi, Norsk filmbransje, tettere på Hollywood og ordentlig filmfinansiering, må vi også være villig til å lære av Hollywood.

Å finansiere en film kan virke som et relativt uoverkommelig fjell. Film vil sjelden eller aldri og nesten aldri være i nærheten av å kunne love avkastningen en investor kan håpe på i andre prosjekter. 

Kostnadene er ofte helt ute av kontroll, inntektene er usikre, innspillingen kan gå ut av vinduet pga vanskelige skuespillere, rettighetsmisforståelser, dårlig planlegging, eller uflaks som dårlig vær. 

«Dette er ikke enklest å selge til noen som er opptatt av å tjene penger» 

Som er neste punkt på listen. Du vet ikke, du vet faktisk ikke. Du vet ikke hva du kommer til å tjene på denne filmen, fordi det er helt avhengig av hvor mange som går på kino og ser filmen din. Du kan gjette. Du kan bruke tidligere erfaringer. Så plutselig blir det fantastisk vær og Hollywood fremskynder premieren på to blockbustere som tar de få kinogjengeren som foretrekker det kalde mørket, fremfor det nydelige været ute. 

«Så de med penger får presentert et regnestykke som viser dårlig kostnadskontroll og lite inntektskontroll» 

Det betyr at filmbransjen må være bedre. De som vil selge film, må være bedre enn andre som er ute for å hente penger hos de samme personene/ selskapene. Og det er ikke lett, men heller ikke umulig. Film er emosjonelt, det er følelser. Sammen med bil, hus, musikk og sport er det et av de produktene alle, absolutt alle har en mening om. Det gjør det hele så fantastisk mye enklere. 

«Det er enklere å selge aksjer i et selskap som utvikler kreftmedisin til noen som har mistet noen de er glad i av kreft» 

Om noen vil lage en sportsfilm. En skikkelig «Rocky»-historie, så har du for eksempel alle bedriftene som leverer produkter til den typen sport filmen omhandler. Det finnes kanskje en lokal forankring for historien som bør kunne engasjere lokalt næringsliv. Poenget er at det finnes mennesker, bedrifter og institusjoner som har en tilknytning til filmens tema, skuespillere eller roller. Der finnes de pengene norsk film må bli flinkere, mye flinkere til å hente.

Norsk filmbransje leker butikk

Tekst: Arvid Fjesme

Noe er fryktelig galt i norsk filmbransje. Og da tenker jeg ikke på dialogen og resirkuleringen av skuespillere. Jeg tenker på pengene, på den umodne måten filmbransjen leker butikk.

Den globale filmindustrien står midt i en revolusjon som vi ikke aner hvor ender. Det er ikke gitt at vi har en levekraftig produksjon av gode norske filmer om 10 år. Det vi vet er at klumsete norske støtteordninger og en kunnskapsløs og umoden holdning til moderne finans gjør norske filmer til noe av det mest risikable en privat investor kan sette pengene sine i.

Og ikke minst ? den sårbare situasjonen filmskapere blir tvunget i dersom de har en historie de vil fortelle på norske kinolerret.

For en tid tilbake spurte en god venn av meg om jeg kunne hjelpe ham med et problem han hadde. Jeg ante ikke hva problemet var, men vi avtalte å møtes for å ta en kopp kaffe for å så diskutere hva jeg eventuelt kunne hjelpe ham med. Etter å ha sittet rundt bordet i 20 minutter, kom vi etter hvert til kjernen av problemstillingen.

Min venn skulle produsere en ny spillefilm og trengte hjelp til å skaffe penger til denne. Jeg må innrømme at jeg ble satt ut, skikkelig satt ut, når denne problemstillingen ble lagt frem. Riktignok er kanskje ikke min venn verdens mest systematiske eller forretningserfarne filmskaper. Han er mer den lidenskapelige typen ? slik gode regissører ofte er. Men han har likevel 3 spillefilmsuksesser på samvittigheten og har levert mer en 500 000 besøkende på kino.

I mitt hode, som er vant til vanlig finans, kunne ikke jeg skjønne noe annet enn at denne mannen måtte være en kjempesuksess i norsk sammenheng og at investorer burde ligge langflate etter ham for å få lov til å tjene penger på hans prosjekter.

Men det gjorde de tydeligvis ikke. Ikke bare manglet han penger til filmen, det kom etter hvert frem at de foregående filmene, til tross for både kinosalg og tv-distribusjon hadde ført min venn til en rask og utrivelig, personlig konkurs. 

-          Når en suksess er en fiasko

Jeg er en god venn, tror jeg. Så jeg tilbød meg selvsagt å hjelpe til. Min venn var glad for dette og fikk en av sine tidligere samarbeidspartnere til å sende over alt av budsjetter, inntekter og kostnader fra tidligere filmer. Så vi begynner å knekke tall, og igjen bare for å understreke, dette er en filmskaper som har laget og produsert det vi definitivt må definere som norske suksesser. Og jeg finner nesten ingen inntektsstrømmer, og knapt en samarbeidsavtale verdt å se på.

Selvfølgelig er det mest opplagte der. Det er kinoinntekter, tv-distribusjon og statsstøtte. Samt et produksjonsselskap og en distributør. Ellers er det tomt. Er ikke dette litt lite spør jeg da min venn. Nei, dette er vanlig, det er sånn det ser ut.

-          Ikke én Disney-film kommer til Norge uten at avtalene er gjort på forhånd

Så vi begynner å gjøre litt research; produktplassering, sponsing, reklamesamarbeid. Og jeg skal ikke si at det ikke finnes. Men det utgjør veldig små prosenter av inntektene. I et land som har så få innbyggere, og dermed så små inntekter for produktene våre, skulle man tro at vi var eksperter på alternative inntekter til film. Det er vi ikke.

Jeg kan knapt finne gode eksempler på vellykkede produktplasseringer siden Toyota kuppet serien om Olsen-banden på 70-tallet. Som igjen er ironisk, for den avtalen var tidlig ute. Vi, Norge, var altså i front på produktplassering en gang.

Og det som var enda verre, var ikke bare mangelen på slike avtaler i norsk film. Men hvor tydelig disse inntektene / partneravtalene er for amerikanske filmer. Dvs at utenlandske filmer arbeider med norske merkevarer når de lanserer sine filmer i Norge, samtidig som norske filmer ikke gjør dette.

For å gjøre en lang historie kort - vi forsøker nå å gjøre noe med dette. Det finnes dyktige markedsførere i Norge som ser verdien av å assosieres med både skuespillere og temaer i norske filmer. Det finnes brandmanagere som absolutt kan finne på å bruke deler av sitt markedsbudsjett på å vises frem i mørke kinosaler over det ganske land. Og dette må vi få til. Det kan ikke være sånn at regissører igjen og igjen skal måtte risikere personlig konkurs for å få lage gode filmer i Norge. 

Lei av å betale skatt, slik slipper du unna

Tekst: Arvid Fjesme
Foto: Washingtonpost - Wikki Commons 


Beskrivelse av den skatteundragelser i de Europeiske landene, modellen er fra 2011. Les mer her http://www.washingtonpost.com/world/italys-tax-evasion-culture/2011/11/24/gIQAvSletN_graphic.html 

Først vil jeg poengtere at Brocode er apolitisk. Dvs jeg har mine meninger, men dette er ingen politisk blogg. De tipsene som legges frem her, er bare en forenkling av den virkeligheten og de virkemidlene som finnes. Jeg finner det formålstjenlig å peke på store hull i dagens skattesystemer, investeringssystemer og finansieringssystemer. Så lenge samtlige politikere i Norge stort sett er ute etter at det er det private Norge skal ta regningen for de kostnadene det offentlige mener er nødvendige. Og mottoet her er «kan Statoil og DNB - Da kan du også» Her kan du forøvrig lese mer om hvordan de "store" gjør det og konsekvensene det har for Norsk økonomi.

 

- Så, hvordan slutter man å betale skatt?

Alle kan slutte å betale skatt, det er ikke mer komplisert enn at det er et spørsmål om hvordan du organiserer økonomien din i forhold til virksomheten du er ansatt i, eller arbeider med. Jeg starter med å forklare prosessen for dere som er bedriftseiere, om hvordan dere kan slutte å betale skatt, samtidig som dere kan bygge opp et underskudd i virksomheten som dere kan selge videre med god fortjeneste." 

 

"Jeg vil presisere at dette kan være utfordrende å gjennomføre om du eier bedriften alene. Da vil myndigheten raskt oppfatte det du gjør som skatteunndragelse med de risikoene det måtte medføre"  

 

- Prosessen, trinn for trinn

Trinn 1

Den enkleste måten å gjøre dette på er ved å etablere et holdingselskap i et skatteparadis, det er det mediene som regel referer til som et «offshore Company» - Offshore fordi det ofte er små karibiske øyer, altså offshore. Men det finnes mange gode landbaserte alternativer, personlig anbefaler jeg Dubai.

 

Trinn 2

Alle verdiene i ditt selskap, overføres til morselskapet.

 

Trinn 3

Alle verdiene lisensieres tilbake til ditt gamle selskap, nå kalt datterselskap. Lisensavgiften er alle inntektene.

 

Trinn 4

Alle inntektene føres nå fortløpende over til holding selskapet, som ligger i et skatteparadis (offshore eller Dubai). Med skatteparadis mener vi et land uten selskapsbeskatning.

 

Trinn 5 

Du er jo en lovlydig borger, så du innrapporterer selvsagt dine eiendeler i utlandet og betaler en rettmessig formuesbeskatning på dine verdier der (formue skatten i Norge er 1%.)

 

«Du trenger ofte å investere i driftsmidler for å holde driften ved like, det gjør du slik»

 

Trinn 6 

Du kan la datterselskapet akkumulere de nødvendige pengene fra driften og føre det som et lån fra holding selskapet, det betyr beholde penger fra driften og kjøpe det som er nødvendig, for å så skylde mer penger til holding selskapet. 

«Fordelen med en slik løsning er at det fremførbare underskuddet øker og således (paradoksalt nok) øker salgsverdien på datterselskapet.»

 

«Datterselskapet har gjort nytten sin, du vil nå gjøre noe annet med livet ditt og kanskje tilbringe deler av det på andre breddegrader»

Trinn 7

Du legger datterselskapet ut for salg, det er masse gjeld i datterselskapet, som gir et flott fremførbart underskudd for kjøperen. Penger denne kan «ta ut som kontanter» ved det første og beste skatteoppgjøret. 

 

Vi kommer tilbake med artikler om hvordan du verdsetter en virksomhet og hvordan du finner den kjøperen du er ute etter.

 

Om publikum liker det, kan jeg forklare hvordan du som lønnsmottaker også kan slutte å betale skatt.

 

Og ja dette er en «forenklet fremstilling» men jeg kan tegne kartet ennå tydeligere om noen skulle trenge det, du finner kontaktinformasjonen min på bloggen

Her ser du hvilke land Norge har skatteavtaler med: 

Her kan du lese om aksjer og utbytte beskatning på aksjer du eier i utlandet: 

hits