Forbilder

Tony Robbins, fra fiasko til suksess

SAN FRANCISCO, CA - SEPTEMBER 19: Motivational speaker Tony Robbins (R) talks with Salesforce CEO Marc Benioff as he delivers the keynote address during the Dreamforce 2012 conference

Det skrives mye i ulike media om coaching, placebo, juks og fanteri. Og jeg skal ikke diskutere med noen om hva som er riktig eller ikke. Personlig tror jeg at suksess kan læres. Jeg skal til og med gå så langt som å si at jeg tror suksess må læres. 

Er du vant til å tape og det er en følelse du kan, som du behersker. Da skaper du en komfortsone rundt tapet. Og dine «safesones» områder hvor du har det bra, er trygg og kjenner mestring. Forbindes med den følelsen. Skal du bryte ut av det mønstret, må du lære deg å vinne. Og da må du lære deg å endre den atferden, som leder til fiasko. En av de coachene i USA som har snakket mye og høyt om dette, er Tony Robbins.

Tony Robbins er en amerikansk livstil coach og forfatter av selvhjelps bøker. Han ble kjent for et internasjonalt publikum med bøkene «ubegrenset makt» og «makten på innsiden.» Bøkene handler om å komme over frykt, helse og energier, bygge formue og bedre relasjoner.

 «Lykke og suksess er ikke en konsekvens av hva vi har, men hvordan vi lever livet vårt. Eller for å si det på en annen måte; Det er måten vi bruker tingene, resursene, våre på som avgjør om de gir oss lykke»

På mange måter kan man oppsummere Robbins teorier til at din vei til suksess, som regel er begrenset av at lykkefølelsen, som vi har lært av tidligere erfaringer. Det kan tolkes som; din evne til å bryte ut av gamle mønstre vil være avgjørende for hvilken suksess du kan oppleve i fremtiden. 

«Om du er overvektig og ønsker å gå ned i vekt, men du synes trening er vondt og at feit mat er godt. Da er sannsynligheten for at du skal lykkes, ha suksess og gå ned i vekt, meget liten»

Det Robbins da mener, er at ved å omprogrammere hjernen. Skal du kunne klare å komme i en posisjon hvor du synes feit mat er ekkelt og at trening er gøy, og sånn klare å oppnå dine mål. I følge Robins er det videre 6 trinn du skal gå gjennom for å få til denne omprogrammeringen. 1. Endring. Du må bestemme deg for at en endring skal finne sted. 2. Anerkjenne. Du må anerkjenne at den tidligere oppførselen er skadelig og ikke ønskelig. 3. Bryte de gamle mønstrene. Når du kjenner fortiden banke, bryt ut, gjør noe sprøtt for å tenke på noe annet. 4. Etabler nye mønstre. Finn noe som er matnyttig, som funker og hjelper deg mot målet. 5. Dyrk det nye mønsteret. Gjenta det til det kjedsommelige, til det sitter og er en vane. 6. Test det. Oppsøk situasjoner hvor du vanligvis ville gått inn i et selvdestruktivt mønster, og sørg for at du velger den nye oppførselen. 

 

Dette er mannen alle vil møte

Bak en svart betongdør sitter Jarle. Inn dit slipper bare noen få utvalgte. Få kommer tilbake. 

Tekst: Arvid Fjesme


«So you wanna be a rockstar?» - Jarle Savio, EMI Norge.

Et stort grått bygg med inngang fra Karl Johan, et vanlig bygg i en vanlig gate i en vanlig by i et vanlig land. En drømmefabrikk i kjempers fødeland. Her skinner, imploderer og eksploderer stjerner hver dag.

Dette er musikk, dette er status, dette er drømmen, dette er EMI - velkommen!

En hvitmalt trappeavsats med svarte betongdører leder inn til det hellige. Her møter Jarle Savio meg i resepsjonen og Jarle svikter ikke. Jarle ser ut akkurat slik en rocker skal se ut, sølvring i øret, svart hår børstet vekk i en pannelugg og han snakker  dialekt. Ikke mye, men nok til at det gir et umiskjennelig særpreg.

Håret børstes vekk. Jarle tar meg i hånden, ønsker meg velkommen og sier «vi setter oss på mitt kontor,» - alt i en bevegelse. Jarle er tydelig en person som er vant til effektivitet slår det meg med en gang.

Vel inne på kontoret henvises jeg til en sofa, som er vesentlig lavere enn den massive pulten Jarle setter seg bak. Om det er bevisst eller ikke vet jeg ikke, men jeg ser for meg at en og annen artist, om de ikke var nervøse fra før, kan bli skikkelig satt ut i denne settingen.

«Vi ser etter artister, vi trenger særpreg. Vi kan ikke lage soul og r'n'b som ligner på det amerikanske, men vi klarer ikke å «outgune eller outmuscle» amerikanske labler. Skal du ha et langt liv som musiker og artist i Norge må du ha særpreg, et sound og et image som vi kan dyrke. Men det betyr ikke at det er nok å skille seg ut. Det- " it",  må være noe som kan brandes, kortversjonen er at det er ikke nok å ville være kjendis»

Truls er en av de artistene EMI har stor tro på om dagen (du finner Truls nye singel - «The Next», i Jarles spilleliste i bunn av posten) 

Jeg skjønner veldig raskt når jeg sitter her, at dette er en mann som vet hva han snakker om, og er det en ting jeg liker så er det mennesker som faktisk vet hva de driver med. Så denne gangen er jobben enkel, la oss finne ut så mye som mulig om bransjen, industrien, hvem de er og hvordan den funker.

Men hvem er  denne Jarle? Hvor kommer han fra og hva kickstartet denne drivende interessen for musikk?

- Mor likte folkemusikk, far likte Elvis. Det var ofte musikk hjemme. Hørte også på musikk hjemme hos venner, blant annet likte foreldrene til en kompis Pink Floyd, og med dette ble et livslangt kjærlighetsforhold til musikk etablert.

- Vi hørte jo mye på radio, Harald Are Lund og Sigbjørn Nedland ( NRK). Vi satt foran radioen og tok opp programmer. Vi pauset og spolte. Ofte visste vi ikke hvem artisten var. Det beste eksemplet er «Captain Beefheart». Vi likte musikken, men ante ikke hvem det var som spilte.

- Senere fikk jeg musikk fra venner, sånn skikkelig gammeldags 80- tallsløsning med mixtapes og greier. Deretter kom de på løpende bånd. Norsk rock med Dum Dum Boys, Jokke, Raga og så videre. Neste steg var å kjøpe platespiller for konfirmasjonspenger. Etter videregående flyttet jeg til Bø, skulle studere miljø, men ente opp med kulturstudier og drift av studentkro.

EMI-sjefen fant tidlig ut at han hadde teft for hva folk likte. Hver dag jakter han på «frysningen».

- Vi arrangerte konserter hver lørdag og artistene elsket oss. De fleste utesteder vil  ha konsertene på hverdager for å fylle lokalet på dårlige dager. Vi trengte ikke å ta det hensynet og tenkte mer på «musikk til folket» enn på lettjente penger ved å arrangere disco. Deretter gikk det slag i slag etter skolen. Først med booking i ArtistPartner, deretter inn i EMI. Men det er fortsatt slik at jeg hver dag er på jakt etter «frysningen» - den helt spesielle følelsen når du hører noe bra helt ut av det blå - noe du ikke vet hva eller hvem er. Det er så herlig!

- Jeg husker første gang det skjedde meg. En venninne fra Bø hadde flyttet til Bergen og sendte en demo med Ephemera, - for en følelse!  Jeg var solgt!  Jeg har brukt resten av livet på å lete etter den følelsen igjen.


En av de første heltene, hvem han var viste jeg ikke, men musikken var kul

Etter å ha hørt hvor interessen har kommet fra, så er det ikke så vanskelig å skjønne hvorfor Jarle jobber med musikk. Mannen er musikk- trough and trough. Det er lett å skjønne at han i dag er en av de mest innflytelsesrike menneskene i Norsk musikkbransje.

- Men hvordan funker det? Hvordan kommer man i gang?

Spill, spill for faen! Kom deg ut la folk høre deg. Konserter er bra. Prøv å få oppvarming for noen eller spill for døra. Norge er et bra land å starte i. Her er det tradisjon for at selv ukjente artister skal kunne tjene penger. Det er jævlig unikt. De fleste land ute praktiserer «pay to play» - det er dyrt. Det betyr ikke at du blir rik her heller. Sannsynligvis ryker alt du har av sparepenger, men du får sjansen. Så mitt råd er: Ta den sjansen og bruk den.

- Blir du kjent, skaper et rykte eller noe, da blir vi interesserte. Kommer vi så langt at vi gjør en avtale? Da finnes det primært tre typer avtaler vi jobber etter. En artistavtale hvor vi eier masteren. Da er det vi som betaler for produksjonen. Har artistene litt penger og spiller inn selv, vil artisten ofte eie masteren. Da leier vi den i noen år og betaler lisens for det;  en lisensavtale. Den siste muligheten er en distribusjonsavtale hvor vi gjør distribusjon og artisten og dennes system gjør marketing og promosjon på egen hånd.

- Som regel vil vi allikevel ende opp på en eller annen form for spesialavtale. Vi forsøker å tilpasse det mest mulig til behovet artisten har. Det finnes også en form for 360- avtaler, hvor vi har en «cut» på alt som skjer, det er ikke så vanlig hos oss, men det er mange andre som fortsatt bruker de.

 - Bransjens særegenheter?

- Bransjen er veldig mannsdominert fra gammelt av, litt mannssjåvinistisk om du vil. Den har blitt mye bedre de siste årene, før var det nok litt Gutteklubben Grei. Jeg ser jo at det henger igjen i utlandet ennå med mye dårlige verdier. I Norge har vi blitt mye flinkere til å få inn jenter, spesielt de siste ti årene. Det kommer av flere ting. Først og fremst at flere dyktige jenter søker  til bransjen og at bransjen endrer seg.  Personlig tror jeg det er viktig å ha begge kjønn på en arbeidsplass. Og Norge er som sagt flinke. Den første kvinnelige platedirektøren i verden var Gyro Leira i Virgin Norge. Men det er fortsatt plass til flere!

 - Hvordan lykkes internasjonalt?

- Det er som mye annet i livet et spørsmål om ressurser og nettverk, eller kontaktnett om du vil. Hvem skal man prate med? Det er også slik at vi må være flinke til å gå mellom selskapene, finne løsningen som er best for artisten. For eksempel valgte vi og Marit Larsen Sony i stedet for EMI i Tyskland, fordi det var best for artisten. Og det som er best for artisten er best for oss Det betyr at vi er avhengig av et nettverk vi kan stole på og som tør å ta de riktige avgjørelsene.

- Jeg tror også vi trenger flere dyktige managere, folk som kan reise rundt og fikse ting, åpne dører å knytte kontakter. Vi, som alle andre trenger også mer støtte fra staten (ikke kulturstøtte men næringsstøtte) Poenget er at dette er en bransje med penger i omløp, det er mulig å tjene godt her, om vi klarer å gjøre ting riktig. Det er viktig at vi får flere suksesser også, det har ikke vært mange utenom A-Ha. Mye av kompetansen og kunnskapen Norge skulle sittet igjen med, er i England hvor de ble signet. Lene Marlin har hjulpet veldig og ga fin fart på blant annet utenlandssatsingen til andre som kom etter. Men vi mangler fortsatt flere dyktige managere, som kan reise rundt og nettverke.

- Guide til å lykkes ute i verden?

- Vi er gode på å sette sammen artistpakken. Det betyr at vi lager en løsning med booking i feks Norge og Sverige. I tillegg setter vi på en aktiv manager, om ikke artisten har en fra før. Dersom vi kan få på plass et publishingselskap (de plasserer musikken i reklame, film osv.)  begynner vi å bli 3-4 i teamet. Da har vi en sjanse til å få det til. Det er dyrt å lansere artister utenlands. Da trenger vi støtte og dessverre tar det ofte for lang tid å få ut penger. Får vi ikke støtte fort nok, blir det ofte ikke noe av.

 - Musikk som investering

- Dersom man vil investere i musikk må man konstruere en  360-løsning. Det er mye vanligere ute i verden enn i Norge. Da er det som regel manageren som fikser både penger og alt annet. Det har vært forsøkt også i Norge, da med lettbent pop og det gikk ikke. Men det betyr ikke at vi ikke kan få det til. Da trenger vi ofte mer penger og her er avtaleverket og managementet alfa og omega.

- Fordelen i denne bransjen er at risikoen er liten for å tape hele innsatsen. Selv et dårlig prosjekt vil som regel tjene tilbake noe av det man går inn med. Det er mange store brands som vil bruke penger på kultur. De liker assosiasjonen. Sony Bravida og sprettballene er et flott eksempel på det.  Jose Gonzalez som lagde musikken til den reklamen, hadde solgt lite, men på grunn av Sony ble han en kjempesuksess.

Tiden går fort i godt selskap heter det og de to timene jeg fikk til rådighet har vi blåst gjennom for lenge siden. Jeg ser at Jarle har flere andre gjøremål denne dagen og takker ærbødigst for tiden.

Heldigvis har jeg gjort en avtale for Brocode og Side3 som gjør at vi vil få flere muligheter til å stille spørsmål og få innside fra en av verdens mest spennende bransjer. Følg med.

En god start på sommeren spilliste

hits