februar 2015

Slik lykkes du med en nyetablering!

Jeg er fristet til å sitere Charles Dickens -"This was a tale of two cities"

Grunnen er at det er på mange måter slik gründer- og start-up scenen er konstruert. På den ene siden har du de etablerte nettverkene, som har tett på 100% suksessrate. Her er det kunder, penger, aksjonærer, leverandører, samarbeidspartnere, bilavtaler og fete kontrakter. På den andre siden har de andre, de du ser på facebook, the summit, innovasjonsforum, og der det finnes hundrevis av rådgivere som skal tjene penger på deg. Og hvor suksessraten i beste fall bikker opp mot 5-6% (jeg tror den er lavere, men mange prosjekter likvideres lenge før etablering, og blir sånn sett ikke med i tallene.)

 

De fleste nyetableringene er kjempesuksesser, uten at vi noen gang tenker på det som nyetableringer. Det er fordi de skilles ut fra en eksisterende virksomhet. De har altså med seg kunder, ansatte, penger, lokaler, hjemmesider, leverandører, biler, kontrakter, nettverk, produksjonfasiliteter, selgere og markedsplaner allerede den dagen de starter opp. Dette er nesten en garantert vei til suksess. Det betyr ikke at bedriften lever lenge, de kan drifte dårlig og således bli en fiasko. Men det er en jobb, med det vekstpotensiale man trenger, fra dag en.

 

Nå står alle selvsagt helt fritt til å jage drømmen sin, presentasjonene, og finne XL ark. Men den sikreste veien til suksess, er å skape en slik forankring som jeg skisserte. Det betyr i praksis å finne en partner/bedrift, som tror på det du gjør, og som er villig til å være en form for prosjekt sponsor. Som kan bistå med de fasilitetene din virksomhet trenger. Om du ikke finner en slik bedrift, om ingen bedrifter i den bransjen du vil inn i, tror på prosjektet dit. Walk away. Finn på noe annet. Hvis absolutt ingen tror på ideen din, da skal du ikke risikere tiden din på å forfølge den heller.

 

 

De late arbeiderene og konkursspøkelset

Det er flere som har hevet øyenbrynet mot det noe "friske utspillet" fra lederen i Revisjonsselskapet BDO, om norske arbeidere og kultur. Om han har rett i at det er en ukultur og det tenkes for mye på ferie og fritid, skal jeg ikke si noe om. Det er allikevel noen andre faktorer her jeg vil veie inn som absolutt interessante variabler

 

Ledelsen skal på vegne av aksjonærer komme fram til en styringsplan for bedriften. I denne planen skal de involverte se på produkter, marked, ansatte, strategier, målsettinger osv. Ledelsen skal komme med en plan for hvordan bedriftens langsiktige og kortsiktige mål skal oppnås. Her skal det regnes på kostnader og inntekter, det må avgjøres om man skal bemanne opp eller ned. Alt praktisk i forbindelse med veivalg, gjøres her.

 

Allerede her faller BDO resonnementet på steingrunn. Om en bedrift ikke lykkes med sine mål og den ikke tjener de pengene bedriften skal. Da er det ledelsen sin feil. Om ledelsen er for optimistiske i sine antakelser for salg, om bedriftskulturen gjør at ingen jobber mer en 5 av 8 timer, da er det også ledelsens feil. Om feil folk, gjør feil jobb, er det også ledelsens feil. Hvis bedriften ikke klarer å nå sine mål, definere sine mål, planlegge sine må, eller rett og slett ikke leverer det som forventes, er det alltid ledelsen feil. Det er grunnen til at de er ansatt i ledelsen og skal gjøre akkurat de oppgavene.

 

"De fleste ledere er flinke til å ta æren når ting går bra. Om din bedrift har en ukultur og de ansatte ikke jobber hardt nok, så er det den samme ledelsen sitt ansvar."

 

Et annet populært argument er at det hevdes at; bedriften ikke lenger er konkurransedyktig i forhold til utenlandske konkurrenter. Hvis det er tilfellet, er heller ikke det de ansatte sin feil, eller politikere for den saks skyld. Bedriftsledere skal, om konkurransen er for stor fra utlandet. Enten A: Legge ned bedriften, B: Produsere mer effektivt eller C: Finne nye produkter. Det er ledelsen sin jobb å gjøre det. Hvis ledelsen i bedriften tror bedriften kan bli konkurransedyktig ved å få en bedre bedriftskultur, er det det ledelsen i den bedriften skal fokusere på. Hvis ledelsen i den bedriften føler at det ikke går, da er det ledelsens fordømte plikt å ta det ansvaret å avvikle.

 

Foreløpig gjør vi det bra her på berget. Det betyr ikke at vi ikke må forbedre oss og tilpasse oss den virkeligheten vi til enhver tid står overfor. Vi har utfordringer med høyt kostnadsnivå, globalisering av økonomien og komplekse, og til dels ineffektive, støtteordninger til næringslivet. En ikke overraskende slutt på dette innlegget, det er faktisk ledelsen i de ulike bedriftene, forvaltningsenhetene og de statlige organene, som må ta det ansvaret å fikse dette.    



 

Tør vi å la Norge bli et foregangsland innenfor Industri

Det er ting i tiden som kan tyde på at vi står foran nok en industriell revolusjon. 3D printere, politisk ustabilitet, leveringstid, automatisering av produksjon og etiske krav til leveranser. Kort sagt blir verden mer transparent. Barnearbeid, misbruk/testing på dyr, forurensning og snauhogst aksepteres ikke lengre. Det dreper merkevarene, og vinningen av lav kost, går opp i spinningen. Dette i form av tapte salg, og lavere inntekter.


For Norge kan dette være kjempebra. Vi har en oljeindustri som skranter, men mye kompetanse. Vi kan miljøvern, vi tørr å ta i bruk teknologi, vi betaler godt for dyktig arbeidskraft osv, det finnes flere variabler som gjør at dette kan være bra for oss. Men vi må smi mens jernet er varmt.


Grunnen til min optimisme er delt, men kan oppsummeres i noen ikke alt for komplekse punkter;


The Internett of things, et av de absolutte buzz ordene i 2014-15 og 16 (jeg gjetter nå) Uansett vil denne flerhodede slangen åpne opp for ekstreme industrielle innovasjoner. Ved å analysere real time data fra hele verdikjeden, fra produksjon til kundetilfredshet. Kan bedrifter optimalisere, tilrettelegge og utvikle produktene sine i en optimal harmoni med de som skal bruke det.


Pro Norge: Jo tettere de ulike delene i bedriften sitter på hverandre, jo mer teknologi bedriftene tar i bruk, jo mer effektiv vil dette kunne gjøres.


Real time data fører til at kundebehov identifiseres og realiseres over natten. Bedriftenes evne til å endre priser, justere logistikk og markedsføring, må derfor skje på samme premisser.


Pro Norge: Vi har mange små underleverandører, det skaper en felles interesse for suksess over tid. Vi har også økonomiske incentiver i velferds staten som kan ta unna om det skulle bli krise.


Automatisering av produksjonen. Den teknologiske utviklingen eksellerer i tempo, dag for dag. Det gjør at det vil kreve en stødig, og jevn investering i teknologi for å være konkurransedyktig.


Pro Norge: Når maskinene gjør jobben, vil fordelen med lave lønninger forsvinne. Samtidig vil kompetansekravet til de utførende arbeiderne øke, noe som matcher den Norske samfunnsmodellen.


Det fristilles mer penger til forskning og utvikling. Energibesparende, miljøeffektive metoder. Utvikling av produkter som kan komme alle til gode.


Pro Norge: Vi har mannskapet/human kapitalen som skal til for å skape produktene som kan hjelpe. Med mindre fokus på olje industri, kan vi forvente at store deler av incentivene som forsvant der, nå kan justeres mot regulær industri. Når de portene åpnes, vil man kunne matche de støtteordningene med internasjonale ordninger. Og Norge kan bli en av de nasjonene som virkelig nyter godt av den nye industrielle revolusjonen.

 

Det er ingen boligboble!

Vi kommer ikke til å få en boligboble, ikke fordi vi ikke forsøker, men fordi vi over tid har innført regler for eiendom, som gjør eiendom til den perfekte investeringen.


Etterspørselen etter bolig i Norge drives av to faktorer; behov for tak over hodet og avkastning på investerte penger. Desverre er jeg privat, usikker på hvilke behov vi faktisk har hensyntatt i våre politiske prosesser siden 1986.

 

Behovet for tak over hodet, er absolutt og stiger i Norge (spesielt i byene) med et gitt antall enheter hvert år. For å imøtekomme dette behovet er det politikere / myndighetene sitt ansvar å klargjøre og regulere områder som kan benyttes til boligbygging, samt  påse at det som bygges er tilpasset behovene innbyggerene har. Antall kvadratmeter på den ene siden, men også tilgang på butikker, skoler, barnehager osv.

 

"Når det bygges 20 000 og behovet er 50 000, da er det noen som enten ikke gjør jobben sin, ikke forstår alvoret eller ikke skulle tatt på seg ansvaret."

 

En investering drives av hvilken avkastning investeringen har, hvordan etterspørselene etter produktet investeringen er, hvilken risiko som er forbundet med investeringen og hvilken likviditet (inngang / utgang av penger på bok) investeringen har.

 

En leilighet i Oslo på 50 kvm koster 2 500 000,- Den kan jeg leie ut for 15 000 i mnd. Med rente på 3% og 5 år uten avdrag (kun renter) og en pris stignig på 8% - Min million får nå denne verdien; Jeg betaler 6 000 i mnd i lån + 2 000 i husleie. Jeg får 2 000 i skatte fradrag. Jeg får inn 15 000. Dvs ca 9 000 i + i mnd av likviditet. Millionen min blir også 200 000 kr mer verdt hvert år. (8 % av 2500 000 er 200 000.)

 

"Dvs at på 1 million, har du inntekter på 180 000 kr i året og utgifter på 72 000 i tillegg øker verdien med 200 000 i året. Og så lenge det er utgangspunktet, så lenge eiendom er en så fantastisk investering, vil prisene fortsette opp."

 

Innfører vi derimot beskatning av bolig nummer 2, et godt initiativ av Heiki Holmås i SV, vil verdistigningen (av investeringen, ikke bo behovet) spises opp av skatt. Mer penger til storsamfunnet og flere boliger til lavere pris til folk flest.

 

Fra et finansielt ståsted vil det være meget hensiktmessig, det er tullete for landet vårt at så mye penger, investerings kapital, bindes opp i "daukjøtt - eiendom." De pengene som står i eiendom, arbeider ikke. Vi skulle hatt regler som tillot at de ble investert i næringsliv / arbeidsplasser. Med like gode eller bedre vilkår en i eiendom. Men det er en annen sak som jeg kommer tilbake til senere.

 

En oppdatering.
Det er ikke problematisk å gjøre en argumentasjon for at investering i eiendom er samfunnsmessig fornuftig bruk av penger. Fordi det skaper arbeidsplasser i bygg og anlegg, som er forholdsvis ukvalifisert arbeidskraft. Jeg ser bort fra og ignorerer det argumentet primært fordi etterspørselen, uten eiendom som investeringsobjekt. Er langt større en tilbudet uansett.

 

 

hits