oktober 2013

Hva norsk film gjør med de unge og lovende filmskaperne

Tekst: Arvid Fjesme

En ung norsk filmskaper lager tre norske spillefilmer. Filmene går på kino, er en kjempesuksess med over 500.000 solgte kinobilletter, de kjøpes opp av TV, vises fortsatt og ligger tilgjengelig på YouTube hvor de har mer enn én million visninger.

Det vil si at filmene må ha spilt inn i overkant av 60 millioner norske kroner. Likevel er denne unge, norske filmskaperen personlig konkurs og har forlatt landet.

Hvor og hvordan gikk dette så galt?

I Norge har vi bygd en todelt filmindustri. Du kan være på innsiden, som er en litt ekkel blanding av offentlige tilskuddspenger og private ønsker og behov. Eller du kan stå på utsiden, som et barn født utenfor ekteskap i et kristenkonservativt hjem tidlig på 1800 tallet i Norge. Forskjellen er påtagelig og uholdbar. Det er en mørkemannholdning vi burde ha «parkert» for 200 år siden.

Er det vond vilje og korrupsjon? Nei, det hadde vært for enkelt.

Norsk film har på mange måter blitt et offer for lite gjennomtenkte incentiver, politiske avgjørelser og et og annet forvokst ego. Hver for seg ikke katastrofale, men hvor - som med Titanic - kombinasjonen av fart og isfjell var det som senket skipet.

Vil en blanding av de overnevnte faktorene være det som struper de nye norske filmtalentene? De får rett og slett ikke tilgang på kunnskapen, kompetansen eller kapitalen som er nødvendig for å få ting til. Og som mange unge, går de på med dumt, dristig og til tider et hårreisende pågangsmot. Og tryner. Siste prosjekt ut er filmen «Pornopung». Et av paria-prosjektene. 

Hva er problemet?

Vi har et finansieringssystem som er basert på skjønn, drømmer og god vilje. Og når det kommer til kapital, penger, investorer, hard cash ... Finnes ikke det.

De fleste filmprosjektene som presenteres for profesjonelle investorer, har like stor sannsynlighet for closing og enighet om investering som en litt fyldig gris har til å bli servert til lunsj på en bedre restaurant i Teheran. Det kommer ikke til å skje.

De pengene som er inne nå, det er penger fra venner og familie. De som ødelegger familieforhold og som kan føre til ensomme turer i skog og mark med tau og hagle.

Hva kan så politikeren om sine egne regler og lover?

Svært lite, tydeligvis. I krigstyper i VG og Dagbladet slås det opp at Giske forhandler med utenlandske produsenter om å få innspillingen av nye storfilmer til Norge.

En slik forhandling er én av to. Enten så er det Giske som ikke har et fnugg av anelse om hvordan internasjonale filmintenciver er konstruert. Eller så hadde han lyst på lunsj med en hollywoodprodusent.  

Internasjonale filmincentiver er laget slik at produksjonsselskapet får refundert 20 til 40 prosent av sine direkte kostnader i filmen, enten som en kontant tilbakeføring ved innlevering av revisorgodkjent regnskap eller over skatteseddelen (samme prinsippet som for Norsk Skattefunn). 

For en Hollywood-innspilling i Norge snakker vi om en subsidiering fra 100 til 500 millioner kroner, avhengig av størrelsen på filmens budsjett. Det vil si en dobling av dagens tilskudd, for én film. Jeg er for.

Norsk film må lære av Disney

Tekst: Arvid Fjesme


Foto via Wikimedia Commons - Disney viser ikke en film som ikke har gjort gode markedsføringsavtaler på forhånd
 

Offentlige penger gjør norske filmskapere late og lite nyskapende. Ikke nødvendigvis på manussiden, men på forretningssiden. 

I Norge har vi lang tradisjon for å snøfte av den kommersielle biten rundt filmproduksjon. Derfor er også bransjen nærmest analfabet når det gjelder finans- og markedsføringsaspektet. Kunsten er det eneste som gjelder, så får heller tomme saler og personlig konkurs komme som det må. 

I en bransje som handler om å slikke ryggene som krummer seg over de offentlige pengesekkene, blir enhver nyskaping møtt med skepsis. Entreprenører som truer peishyggen, risikerer å måtte stå alene i snøstormen utenfor den laftede Norsk Film-hytta. 

Men som fjellfolk vet, skal du videre må du omsider ut av hytta. Mens den offentlige pengesekken har en viss sum som skal fordeles, venter et nærmest ubegrenset antall millioner der ute på de som våger å spenne på skia. 

I forrige ukes blogg skrev jeg at en Disney film aldri slippes i det norske markedet uten at det på forhånd er gjort mange, mange avtaler. Den typen avtaler jeg sikter til her, er en form for co-branding som Disney er ekstremt mye dyktigere på enn alle andre.

Det Disney gjør er å kontakte bl.a. norske reklamebyråer og spør hvilke av deres klienter som har produkter som skal lanseres i større kampanjer, rett før og rundt den tiden deres film skal ha premiere. Deretter lar de bedriftene få lov til å bruke deres figurer, tema eller skuespillere i sine kampanjer. 

«En norsk film kan på denne måten få ekstra markedsføringskroner som langt overstiger filmens produksjonskostnader»

Personlig kan ikke jeg fatte og begripe hvorfor ikke alle norske filmer gjør dette. En ting er reklameeffekten, som kan være massiv for begge parter ? både film og produkt. Men også på grunn av de relativt små budsjettene de norske filmene har. Reklame koster og en film med et samlet produksjonsbudsjett på 10 millioner, har ikke mye fri kapital å putte inn i tunge kampanjer. 

På den andre siden finnes det uendelig mange produkter som for publikum ikke finnes interessante før den dagen man trenger dem. Det er de produktene det er dyrt å markedsføre over tid.  De produktene, som få bryr seg om, kan uten tvil ha en kjempeeffekt av å henge seg på i dragsuget av det attraktive produktet en god film er. 

Men igjen, dette er ikke noe som kommer til å bli utbredt med det første. Det krever sannsynligvis for mye planlegging. Filmskaperen som er vant til offentlige penger, klarer sjelden å innse behovet for markedsføringen før filmen er ferdig. Da er det for sent. Denne avtalen må gjøres minimum 12 måneder tidligere, slik at bedriftene får planlagt kampanjene. 

For å skitne til kunsten med kommersialisme er ikke noe vi senker oss til. Da er det hyggeligere å drikke bransjekaffe foran hyttepeisen og snakke om hvor utakknemlige norske kinogjengere er. For det er jo ikke din skyld vel - du som akkurat brente av 10 millioner skattekroner på en kvalitetsfilm som ble tatt av kino etter bare to uker.

Slik kan Norsk film hente nye millioner

Tekst: Arvid Fjesme

Foto av Jelson25, via Wikimedia Commons - Skal vi, Norsk filmbransje, tettere på Hollywood og ordentlig filmfinansiering, må vi også være villig til å lære av Hollywood.

Å finansiere en film kan virke som et relativt uoverkommelig fjell. Film vil sjelden eller aldri og nesten aldri være i nærheten av å kunne love avkastningen en investor kan håpe på i andre prosjekter. 

Kostnadene er ofte helt ute av kontroll, inntektene er usikre, innspillingen kan gå ut av vinduet pga vanskelige skuespillere, rettighetsmisforståelser, dårlig planlegging, eller uflaks som dårlig vær. 

«Dette er ikke enklest å selge til noen som er opptatt av å tjene penger» 

Som er neste punkt på listen. Du vet ikke, du vet faktisk ikke. Du vet ikke hva du kommer til å tjene på denne filmen, fordi det er helt avhengig av hvor mange som går på kino og ser filmen din. Du kan gjette. Du kan bruke tidligere erfaringer. Så plutselig blir det fantastisk vær og Hollywood fremskynder premieren på to blockbustere som tar de få kinogjengeren som foretrekker det kalde mørket, fremfor det nydelige været ute. 

«Så de med penger får presentert et regnestykke som viser dårlig kostnadskontroll og lite inntektskontroll» 

Det betyr at filmbransjen må være bedre. De som vil selge film, må være bedre enn andre som er ute for å hente penger hos de samme personene/ selskapene. Og det er ikke lett, men heller ikke umulig. Film er emosjonelt, det er følelser. Sammen med bil, hus, musikk og sport er det et av de produktene alle, absolutt alle har en mening om. Det gjør det hele så fantastisk mye enklere. 

«Det er enklere å selge aksjer i et selskap som utvikler kreftmedisin til noen som har mistet noen de er glad i av kreft» 

Om noen vil lage en sportsfilm. En skikkelig «Rocky»-historie, så har du for eksempel alle bedriftene som leverer produkter til den typen sport filmen omhandler. Det finnes kanskje en lokal forankring for historien som bør kunne engasjere lokalt næringsliv. Poenget er at det finnes mennesker, bedrifter og institusjoner som har en tilknytning til filmens tema, skuespillere eller roller. Der finnes de pengene norsk film må bli flinkere, mye flinkere til å hente.

Norsk filmbransje leker butikk

Tekst: Arvid Fjesme

Noe er fryktelig galt i norsk filmbransje. Og da tenker jeg ikke på dialogen og resirkuleringen av skuespillere. Jeg tenker på pengene, på den umodne måten filmbransjen leker butikk.

Den globale filmindustrien står midt i en revolusjon som vi ikke aner hvor ender. Det er ikke gitt at vi har en levekraftig produksjon av gode norske filmer om 10 år. Det vi vet er at klumsete norske støtteordninger og en kunnskapsløs og umoden holdning til moderne finans gjør norske filmer til noe av det mest risikable en privat investor kan sette pengene sine i.

Og ikke minst ? den sårbare situasjonen filmskapere blir tvunget i dersom de har en historie de vil fortelle på norske kinolerret.

For en tid tilbake spurte en god venn av meg om jeg kunne hjelpe ham med et problem han hadde. Jeg ante ikke hva problemet var, men vi avtalte å møtes for å ta en kopp kaffe for å så diskutere hva jeg eventuelt kunne hjelpe ham med. Etter å ha sittet rundt bordet i 20 minutter, kom vi etter hvert til kjernen av problemstillingen.

Min venn skulle produsere en ny spillefilm og trengte hjelp til å skaffe penger til denne. Jeg må innrømme at jeg ble satt ut, skikkelig satt ut, når denne problemstillingen ble lagt frem. Riktignok er kanskje ikke min venn verdens mest systematiske eller forretningserfarne filmskaper. Han er mer den lidenskapelige typen ? slik gode regissører ofte er. Men han har likevel 3 spillefilmsuksesser på samvittigheten og har levert mer en 500 000 besøkende på kino.

I mitt hode, som er vant til vanlig finans, kunne ikke jeg skjønne noe annet enn at denne mannen måtte være en kjempesuksess i norsk sammenheng og at investorer burde ligge langflate etter ham for å få lov til å tjene penger på hans prosjekter.

Men det gjorde de tydeligvis ikke. Ikke bare manglet han penger til filmen, det kom etter hvert frem at de foregående filmene, til tross for både kinosalg og tv-distribusjon hadde ført min venn til en rask og utrivelig, personlig konkurs. 

-          Når en suksess er en fiasko

Jeg er en god venn, tror jeg. Så jeg tilbød meg selvsagt å hjelpe til. Min venn var glad for dette og fikk en av sine tidligere samarbeidspartnere til å sende over alt av budsjetter, inntekter og kostnader fra tidligere filmer. Så vi begynner å knekke tall, og igjen bare for å understreke, dette er en filmskaper som har laget og produsert det vi definitivt må definere som norske suksesser. Og jeg finner nesten ingen inntektsstrømmer, og knapt en samarbeidsavtale verdt å se på.

Selvfølgelig er det mest opplagte der. Det er kinoinntekter, tv-distribusjon og statsstøtte. Samt et produksjonsselskap og en distributør. Ellers er det tomt. Er ikke dette litt lite spør jeg da min venn. Nei, dette er vanlig, det er sånn det ser ut.

-          Ikke én Disney-film kommer til Norge uten at avtalene er gjort på forhånd

Så vi begynner å gjøre litt research; produktplassering, sponsing, reklamesamarbeid. Og jeg skal ikke si at det ikke finnes. Men det utgjør veldig små prosenter av inntektene. I et land som har så få innbyggere, og dermed så små inntekter for produktene våre, skulle man tro at vi var eksperter på alternative inntekter til film. Det er vi ikke.

Jeg kan knapt finne gode eksempler på vellykkede produktplasseringer siden Toyota kuppet serien om Olsen-banden på 70-tallet. Som igjen er ironisk, for den avtalen var tidlig ute. Vi, Norge, var altså i front på produktplassering en gang.

Og det som var enda verre, var ikke bare mangelen på slike avtaler i norsk film. Men hvor tydelig disse inntektene / partneravtalene er for amerikanske filmer. Dvs at utenlandske filmer arbeider med norske merkevarer når de lanserer sine filmer i Norge, samtidig som norske filmer ikke gjør dette.

For å gjøre en lang historie kort - vi forsøker nå å gjøre noe med dette. Det finnes dyktige markedsførere i Norge som ser verdien av å assosieres med både skuespillere og temaer i norske filmer. Det finnes brandmanagere som absolutt kan finne på å bruke deler av sitt markedsbudsjett på å vises frem i mørke kinosaler over det ganske land. Og dette må vi få til. Det kan ikke være sånn at regissører igjen og igjen skal måtte risikere personlig konkurs for å få lage gode filmer i Norge. 

hits