hits

oktober 2013

Hva norsk film gjr med de unge og lovende filmskaperne

Tekst: Arvid Fjesme

En ung norsk filmskaper lager tre norske spillefilmer. Filmene gr p kino, er en kjempesuksess med over 500.000 solgte kinobilletter, de kjpes opp av TV, vises fortsatt og ligger tilgjengelig p YouTube hvor de har mer enn n million visninger.

Det vil si at filmene m ha spilt inn i overkant av 60 millioner norske kroner. Likevel er denne unge, norske filmskaperen personlig konkurs og har forlatt landet.

Hvor og hvordan gikk dette s galt?

I Norge har vi bygd en todelt filmindustri. Du kan vre p innsiden, som er en litt ekkel blanding av offentlige tilskuddspenger og private nsker og behov. Eller du kan st p utsiden, som et barn fdt utenfor ekteskap i et kristenkonservativt hjem tidlig p 1800 tallet i Norge. Forskjellen er ptagelig og uholdbar. Det er en mrkemannholdning vi burde ha parkert for 200 r siden.

Er det vond vilje og korrupsjon? Nei, det hadde vrt for enkelt.

Norsk film har p mange mter blitt et offer for lite gjennomtenkte incentiver, politiske avgjrelser og et og annet forvokst ego. Hver for seg ikke katastrofale, men hvor - som med Titanic - kombinasjonen av fart og isfjell var det som senket skipet.

Vil en blanding av de overnevnte faktorene vre det som struper de nye norske filmtalentene? De fr rett og slett ikke tilgang p kunnskapen, kompetansen eller kapitalen som er ndvendig for f ting til. Og som mange unge, gr de p med dumt, dristig og til tider et hrreisende pgangsmot. Og tryner. Siste prosjekt ut er filmen Pornopung. Et av paria-prosjektene.

Hva er problemet?

Vi har et finansieringssystem som er basert p skjnn, drmmer og god vilje. Og nr det kommer til kapital, penger, investorer, hard cash ... Finnes ikke det.

De fleste filmprosjektene som presenteres for profesjonelle investorer, har like stor sannsynlighet for closing og enighet om investering som en litt fyldig gris har til bli servert til lunsj p en bedre restaurant i Teheran. Det kommer ikke til skje.

De pengene som er inne n, det er penger fra venner og familie. De som delegger familieforhold og som kan fre til ensomme turer i skog og mark med tau og hagle.

Hva kan s politikeren om sine egne regler og lover?

Svrt lite, tydeligvis. I krigstyper i VG og Dagbladet sls det opp at Giske forhandler med utenlandske produsenter om f innspillingen av nye storfilmer til Norge.

En slik forhandling er n av to. Enten s er det Giske som ikke har et fnugg av anelse om hvordan internasjonale filmintenciver er konstruert. Eller s hadde han lyst p lunsj med en hollywoodprodusent.

Internasjonale filmincentiver er laget slik at produksjonsselskapet fr refundert 20 til 40 prosent av sine direkte kostnader i filmen, enten som en kontant tilbakefring ved innlevering av revisorgodkjent regnskap eller over skatteseddelen (samme prinsippet som for Norsk Skattefunn).

For en Hollywood-innspilling i Norge snakker vi om en subsidiering fra 100 til 500 millioner kroner, avhengig av strrelsen p filmens budsjett. Det vil si en dobling av dagens tilskudd, for n film. Jeg er for.

Norsk film m lre av Disney

Tekst: Arvid Fjesme


Foto via Wikimedia Commons - Disney viser ikke en film som ikke har gjort gode markedsfringsavtaler p forhnd

Offentlige penger gjr norske filmskapere late og lite nyskapende. Ikke ndvendigvis p manussiden, men p forretningssiden.

I Norge har vi lang tradisjon for snfte av den kommersielle biten rundt filmproduksjon. Derfor er ogs bransjen nrmest analfabet nr det gjelder finans- og markedsfringsaspektet. Kunsten er det eneste som gjelder, s fr heller tomme saler og personlig konkurs komme som det m.

I en bransje som handler om slikke ryggene som krummer seg over de offentlige pengesekkene, blir enhver nyskaping mtt med skepsis. Entreprenrer som truer peishyggen, risikerer mtte st alene i snstormen utenfor den laftede Norsk Film-hytta.

Men som fjellfolk vet, skal du videre m du omsider ut av hytta. Mens den offentlige pengesekken har en viss sum som skal fordeles, venter et nrmest ubegrenset antall millioner der ute p de som vger spenne p skia.

I forrige ukes blogg skrev jeg at en Disney film aldri slippes i det norske markedet uten at det p forhnd er gjort mange, mange avtaler. Den typen avtaler jeg sikter til her, er en form for co-branding som Disney er ekstremt mye dyktigere p enn alle andre.

Det Disney gjr er kontakte bl.a. norske reklamebyrer og spr hvilke av deres klienter som har produkter som skal lanseres i strre kampanjer, rett fr og rundt den tiden deres film skal ha premiere. Deretter lar de bedriftene f lov til bruke deres figurer, tema eller skuespillere i sine kampanjer.

En norsk film kan p denne mten f ekstra markedsfringskroner som langt overstiger filmens produksjonskostnader

Personlig kan ikke jeg fatte og begripe hvorfor ikke alle norske filmer gjr dette. En ting er reklameeffekten, som kan vre massiv for begge parter ? bde film og produkt. Men ogs p grunn av de relativt sm budsjettene de norske filmene har. Reklame koster og en film med et samlet produksjonsbudsjett p 10 millioner, har ikke mye fri kapital putte inn i tunge kampanjer.

P den andre siden finnes det uendelig mange produkter som for publikum ikke finnes interessante fr den dagen man trenger dem. Det er de produktene det er dyrt markedsfre over tid. De produktene, som f bryr seg om, kan uten tvil ha en kjempeeffekt av henge seg p i dragsuget av det attraktive produktet en god film er.

Men igjen, dette er ikke noe som kommer til bli utbredt med det frste. Det krever sannsynligvis for mye planlegging. Filmskaperen som er vant til offentlige penger, klarer sjelden innse behovet for markedsfringen fr filmen er ferdig. Da er det for sent. Denne avtalen m gjres minimum 12 mneder tidligere, slik at bedriftene fr planlagt kampanjene.

For skitne til kunsten med kommersialisme er ikke noe vi senker oss til. Da er det hyggeligere drikke bransjekaffe foran hyttepeisen og snakke om hvor utakknemlige norske kinogjengere er. For det er jo ikke din skyld vel - du som akkurat brente av 10 millioner skattekroner p en kvalitetsfilm som ble tatt av kino etter bare to uker.

Slik kan Norsk film hente nye millioner

Tekst: Arvid Fjesme

Foto av Jelson25, via Wikimedia Commons - Skal vi, Norsk filmbransje, tettere p Hollywood og ordentlig filmfinansiering, m vi ogs vre villig til lre av Hollywood.

finansiere en film kan virke som et relativt uoverkommelig fjell. Film vil sjelden eller aldri og nesten aldri vre i nrheten av kunne love avkastningen en investor kan hpe p i andre prosjekter.

Kostnadene er ofte helt ute av kontroll, inntektene er usikre, innspillingen kan g ut av vinduet pga vanskelige skuespillere, rettighetsmisforstelser, drlig planlegging, eller uflaks som drlig vr.

Dette er ikke enklest selge til noen som er opptatt av tjene penger

Som er neste punkt p listen. Du vet ikke, du vet faktisk ikke. Du vet ikke hva du kommer til tjene p denne filmen, fordi det er helt avhengig av hvor mange som gr p kino og ser filmen din. Du kan gjette. Du kan bruke tidligere erfaringer. S plutselig blir det fantastisk vr og Hollywood fremskynder premieren p to blockbustere som tar de f kinogjengeren som foretrekker det kalde mrket, fremfor det nydelige vret ute.

S de med penger fr presentert et regnestykke som viser drlig kostnadskontroll og lite inntektskontroll

Det betyr at filmbransjen m vre bedre. De som vil selge film, m vre bedre enn andre som er ute for hente penger hos de samme personene/ selskapene. Og det er ikke lett, men heller ikke umulig. Film er emosjonelt, det er flelser. Sammen med bil, hus, musikk og sport er det et av de produktene alle, absolutt alle har en mening om. Det gjr det hele s fantastisk mye enklere.

Det er enklere selge aksjer i et selskap som utvikler kreftmedisin til noen som har mistet noen de er glad i av kreft

Om noen vil lage en sportsfilm. En skikkelig Rocky-historie, s har du for eksempel alle bedriftene som leverer produkter til den typen sport filmen omhandler. Det finnes kanskje en lokal forankring for historien som br kunne engasjere lokalt nringsliv. Poenget er at det finnes mennesker, bedrifter og institusjoner som har en tilknytning til filmens tema, skuespillere eller roller. Der finnes de pengene norsk film m bli flinkere, mye flinkere til hente.

Norsk filmbransje leker butikk

Tekst: Arvid Fjesme

Noe er fryktelig galt i norsk filmbransje. Og da tenker jeg ikke p dialogen og resirkuleringen av skuespillere. Jeg tenker p pengene, p den umodne mten filmbransjen leker butikk.

Den globale filmindustrien str midt i en revolusjon som vi ikke aner hvor ender. Det er ikke gitt at vi har en levekraftig produksjon av gode norske filmer om 10 r. Det vi vet er at klumsete norske sttteordninger og en kunnskapsls og umoden holdning til moderne finans gjr norske filmer til noe av det mest risikable en privat investor kan sette pengene sine i.

Og ikke minst ? den srbare situasjonen filmskapere blir tvunget i dersom de har en historie de vil fortelle p norske kinolerret.

For en tid tilbake spurte en god venn av meg om jeg kunne hjelpe ham med et problem han hadde. Jeg ante ikke hva problemet var, men vi avtalte mtes for ta en kopp kaffe for s diskutere hva jeg eventuelt kunne hjelpe ham med. Etter ha sittet rundt bordet i 20 minutter, kom vi etter hvert til kjernen av problemstillingen.

Min venn skulle produsere en ny spillefilm og trengte hjelp til skaffe penger til denne. Jeg m innrmme at jeg ble satt ut, skikkelig satt ut, nr denne problemstillingen ble lagt frem. Riktignok er kanskje ikke min venn verdens mest systematiske eller forretningserfarne filmskaper. Han er mer den lidenskapelige typen ? slik gode regissrer ofte er. Men han har likevel 3 spillefilmsuksesser p samvittigheten og har levert mer en 500 000 beskende p kino.

I mitt hode, som er vant til vanlig finans, kunne ikke jeg skjnne noe annet enn at denne mannen mtte vre en kjempesuksess i norsk sammenheng og at investorer burde ligge langflate etter ham for f lov til tjene penger p hans prosjekter.

Men det gjorde de tydeligvis ikke. Ikke bare manglet han penger til filmen, det kom etter hvert frem at de foregende filmene, til tross for bde kinosalg og tv-distribusjon hadde frt min venn til en rask og utrivelig, personlig konkurs.

- Nr en suksess er en fiasko

Jeg er en god venn, tror jeg. S jeg tilbd meg selvsagt hjelpe til. Min venn var glad for dette og fikk en av sine tidligere samarbeidspartnere til sende over alt av budsjetter, inntekter og kostnader fra tidligere filmer. S vi begynner knekke tall, og igjen bare for understreke, dette er en filmskaper som har laget og produsert det vi definitivt m definere som norske suksesser. Og jeg finner nesten ingen inntektsstrmmer, og knapt en samarbeidsavtale verdt se p.

Selvflgelig er det mest opplagte der. Det er kinoinntekter, tv-distribusjon og statssttte. Samt et produksjonsselskap og en distributr. Ellers er det tomt. Er ikke dette litt lite spr jeg da min venn. Nei, dette er vanlig, det er snn det ser ut.

- Ikke n Disney-film kommer til Norge uten at avtalene er gjort p forhnd

S vi begynner gjre litt research; produktplassering, sponsing, reklamesamarbeid. Og jeg skal ikke si at det ikke finnes. Men det utgjr veldig sm prosenter av inntektene. I et land som har s f innbyggere, og dermed s sm inntekter for produktene vre, skulle man tro at vi var eksperter p alternative inntekter til film. Det er vi ikke.

Jeg kan knapt finne gode eksempler p vellykkede produktplasseringer siden Toyota kuppet serien om Olsen-banden p 70-tallet. Som igjen er ironisk, for den avtalen var tidlig ute. Vi, Norge, var alts i front p produktplassering en gang.

Og det som var enda verre, var ikke bare mangelen p slike avtaler i norsk film. Men hvor tydelig disse inntektene / partneravtalene er for amerikanske filmer. Dvs at utenlandske filmer arbeider med norske merkevarer nr de lanserer sine filmer i Norge, samtidig som norske filmer ikke gjr dette.

For gjre en lang historie kort - vi forsker n gjre noe med dette. Det finnes dyktige markedsfrere i Norge som ser verdien av assosieres med bde skuespillere og temaer i norske filmer. Det finnes brandmanagere som absolutt kan finne p bruke deler av sitt markedsbudsjett p vises frem i mrke kinosaler over det ganske land. Og dette m vi f til. Det kan ikke vre snn at regissrer igjen og igjen skal mtte risikere personlig konkurs for f lage gode filmer i Norge.