november 2013

Skap millioner til film med to pennestrøk

I Norge er vi styrtrike og elsker film, men likevel finnes det knapt privat kapital som går til å lage film. Heldigvis er det veldig enkelt å gjøre noe med det.

Hvorfor finnes det ikke penger til norske filmer?

Global kapitalisme har laget kjøreregler som vi i Norge må forholde oss til, på godt og vondt. Med det mener jeg at vi gjerne kan synes kapitalismen er en syndig økonomisk trosretning. Men til syvende og sist er den godt etablert i alle internasjonale kapitalmarkeder og så lenge produktet er internasjonalt, vel, da vil produktene våre måtte forholde seg til det.

Hva betyr det i praksis?

For veldig mange produkt som du har eller ønsker å lage, så finnes det et land som har gjennomsubsidiert det til det nivået at du ikke kan være konkurransedyktig. Til tross for at vi liker å tro vi er snillere enn andre, gjelder det Norge også. Planlegger du dine investeringer ordentlig, kan du sikre så å si 0 % risiko på alle dine investeringer. 

Dette gjelder også oljebransjen, om det skulle være noen tvil om det. Gjennom gode skatteincentiver, støtte til forskning og utvikling, vil noen få dyktige advokater, regnskapsførere og revisorer lage en selskaps- og avtalestruktur som gjør at selskapet (i oljebransjen) får refundert alle sine utgifter (lønn inkludert). Og det er jo en hyggelig investering, et selskap som ikke kan gå i minus. Du taper i hvert fall ikke pengene dine.  

«Nedsiden med en slik forfordeling av bransjer, er jo at det blir fullstendig meningsløst å investere i noe annet. Det er nesten slik at man vil driste seg til å si at en investor som putter penger i noe annet, er ganske teit»

Om det likevel skulle finnes noen investorer igjen? 

Så forsvinner de inn i eiendom. 

"På boligsiden har vi en beskatning som grovt favoriserer investering i bolig fremfor andre investeringer, i tillegg har vi gjort veldig feil i formueskatten da den skaper en underbeskatning på bolig som er helt urimelig," sier sjefsøkonom Harald Magnus Andreassen i Swedbank First til DN.no. 

Lav ligningsverdi, liten eller ingen beskatning, god verdiøkning osv. Sosialpolitisk er det sikkert flott at vi har en boligbeskatning som kommer mange til gode, men alt som er veldig bra en plass, er gjerne veldig dumt en annen plass. Her tar det penger ut av arbeid. Det blir stillesittende kapital som ikke generer nyvinning.  

Kan det løses og er det ønskelig?

Selvsagt kan det løses, det kan til og med løses uten å gå på bekostning av noe annet. Investorene kan fortsette å kaste penger inn i olje og eiendom og tjene gode trygge penger på det. Alt vi trenger å gjøre er å implementere det samme regelverket for film og andre småprosjekter som det er for olje og eiendom. Det er ikke engang en radikal endring. Vi gjør to pennestrøk på et offentlig dokument og plutselig er det mulige å tjene penger på fastlandsinvesteringer igjen. 

Jeg skal til og med dra den et hakk lengre: Jeg vil at vi skal åpne opp for at banker og finansinstitusjoner (godkjent av kredittilsynet) får lov til å lage små spesialfond som de kan selge til sine kunder. Disse spesialfondene skal være spesielt tilrettelagt for å kjøpe de offentlige incentivene fra filmene / småbedriftene og prosjektene. På den måten slipper de små å tigge penger fra familie og venner. 

«Og folk flest kan investere og tjene penger på lokale småbedrifter og initiativ, uten å risikere hus og hjem» 

Med slike modeller vil de små prosjektene være konkurransedyktige i kapitalmarkedene, de vil bli attraktive investeringsobjekter. Som igjen vil stimulere innovasjonsraten i Norge med flerfoldige 100 prosent. 

Man skal heller aldri undervurdere viktigheten av profesjonell kapital som styringsmekanisme. Proffe penger ønsker ikke å tape penger og tilfører således et helt nytt nivå av profesjonalitet inn i de næringene den slipper til. Få bransjer har mer skrikende behov for nettopp profesjonell kapitalforvaltning enn nettopp norsk film.

Proffe penger er immune mot norske filmfølelser

Norsk filmpolitikk har aldri forstått at film er industri, at kun finansielle variabler ? ikke fjorder og atmosfære - avgjør lokasjon og innspillingsvilkår. Den nye regjeringen har en unik mulighet til å endelig sette Norge på det internasjonale filmkartet.


Foto etter tilatelse fra NRK P3

Av Arvid Fjesme, finansmann med filminteresse

Film er industri. Både for norske og utenlandske filmskapere. I Norge har vi gjort den feilen at vi antar at det finnes andre variabler enn den finansielle som til syvende og sist tar avgjørelsen om hvor og under hvilke vilkår en film skal spilles inn. 

Ja, det sitter mange kunstneriske sjeler rundt om i de forskjellige produksjonsleddene, men det er alltid noen som skal ta regningen, som skal tro nok på produktet for at det skal la seg realisere. Du blir ikke rik av å tape penger. Ergo er det veldig få penger - offentlige, private eller institusjonelle - som vil være villige til å gjøre nettopp det, tape penger.

Det er skremmende lite kompetanse på det finansielle innenfor de ulike delene av norsk filmbransje. Fra kulturjournalistene som dekker området, via produsentene av filmene til lokalpolitikeren som presenterer kommunens fantastiske lokasjoner til utenlandske produsenter. Like uvitende er norske interesseorganisasjoner og de stakkars politikerne som til syvende og sist skal legge til rette for produksjonene.

Men har ikke Norge så fine lokasjoner og en helt spesiell atmosfære?

Penger har ikke følelser. Ikke forsøk å selge følelser til penger. Penger har en veldig enkel jobb, det er å øke så mye som mulig, med så lav risiko som mulig. Dette gjelder ikke bare for internasjonale produksjoner, det er like valid for norske produksjoner. Ønsker vi mer penger inn i bransjen, må først se på hva vi kan gjøre med risikobildet. 

All finans handler like mye om å sikre risiko som å tjene penger. Flotte Excel-ark som forteller hvor mye man skal tjene, er interessante å lese den dagen vi vet hva det koster og hvordan risikoen er sikret. I norsk film, om du ikke har forhåndsstøtte, er risikoen 100 %. Det betyr at investor, om filmen ikke blir realisert, taper alt. Det blir ikke de profesjonelle pengene med på.

Hvordan kan det løses?

Ved å følge modellene som er utviklet i land som har en stor og sterk filmindustri. Vi trenger incentiver, mange og store incentiver. Bondevik 2-regjeringen hadde et prøveprosjekt på 15 %. Det er altfor lite. Jeg kan i dag snu meg rundt å sikre 72 øre pr krone, dvs incentiver som til sammen sikrer investor 72 % av investeringen om filmen ikke er en suksess. Det er det bildet vi konkurrerer med internasjonalt. Etterhåndsstøtten er sånn sett, for de fleste investorer, helt uinteressant. 

Er det verdt det?

Det er en helt annen sak. Hvis vi ser på en kombinasjon av økt sysselsetting, distriktspolitikk, norgesreklame og flere turister, så kan det argumenteres for at det er mer å hente i denne bransjen enn i de fleste prosjektene som i dag subsidieres av det offentlige Norge.

Slik finansierer du din egen spillefilm

I Norge har vi et offentlig system for filmfinansiering som tvinger historiefortellere inn i en rolle som Norsk Filminstitutts sosialklienter fra manusunnfangelse til langt forbi den røde løperen. Norsk filminstitutt er som NAV dersom NAV gjorde alt de kunne for at arbeidsløse enten skulle sulte i hjel eller kun få penger fra dem. Får du først lov å NAV-e hos Norsk Filminstitutt, kan du gå en svært lukrativ karriere i møte med hytter både på Hemsedal og Tjøme, men NFI er en svært sjalu og eiesyk sugardaddy.

 

Du knytter deg til en pimp som ikke vil nøle med å knuse deg økonomisk og emosjonelt dersom du ikke gjør alt han forlanger. Det er ikke lenger du som bestemmer hvem du er, hva du skal si og hvordan filmene dine skal bli. Du er nå NFIs bitch.

 

"For filmskapere med integritet og ambisjoner fins det heldigvis alternativer, men det krever en helt annen finansiell kompetanse og inntektskreativitet. Du må vekk fra statens trygge favn og ut i finansjungelen."

 

Sun Tzu, den berømte kinesiske generalen, sa kjenn deg selv og din fiende og du vinner hver gang. Ikke kjenn deg selv men din fiende, og det er 50 ? 50. Ikke kjenn deg selv og ikke din fiende og du vil tape. Og slik er finans, det er en krig, det er veldig mange som er ute etter og vil ha de samme pengene som du. Og de er ingen av de som ikke tror, slik som du, at det prosjektet de sitter på er dårlig. De tror nemlig at de sitter på gull slik du også tror du gjør. Hvis ikke hadde de gitt opp, noe de ikke gjør.

Filmfinansiering er ikke nødvendigvis vanskelig, men det er komplekst. Noe av kompleksiteten ligger i antallet ?stakeholders?. Med det menes i denne sammenhengen antall mennesker, bedrifter eller organisasjoner som kan ha en interesse av at filmen eller prosjektet realiseres. Utfordring nummer to er antall prosjekter som er ute i samme ærend. Bare innenfor Ring 3 i Oslo finnes det anslagsvis 8000 ? 12 000 gründere og entreprenører som til enhver tid er ute for å finne penger til prosjektene sine.

At det er mange om beinet, gjør at du må være dyktigere og flinkere enn resten. En film og dens realisering hviler på tre grunnpilarer: Story ? kostnader ? inntekter. Story og kostnad kan vi kontrollere, inntekten vil alltid være den ukjente faktoren. Spesielt fordi vi vet ikke hvor mange som ser filmen o.l. Det gjør inntekten, i hvert fall deler av den, til den ukjente variabelen i vår ligning.

 

Kostnader

Tommelfingerregler for filmes kostnader er at de skal deles ca. 33% ? 33% ? 33% mellom de ulike produksjonselementene. Deretter skal prosjektets budsjett dobles for å gi den nødvendige oppmerksomheten rundt prosjektet ? om man ønsker eksterne investorer vel å merke.

 

Preproduksjon

Kostnadene som gjerne oppstår før partnere er om bord. Det er viktig at de balanseføres slik at de er med og telles inn i den samlede produksjonskostnaden. Typiske poster som skal in her er manuskriptutvikling, prosjektutvikling og andre nødvendige forarbeider. Innsatsen her bør kostnadsføres og avtalefestes slik at det har en prioritering mot etterhåndsstøtten. Slik vil innsatsen avlønnes uten å ødelegge likviditeten i prosjektet, samtidig som den er tilpasset en viss grad av suksess.

 

Produksjon

Selve produksjonen ? her er man på sett og skyter film. Kostnadene man finner i denne kategorien inkluderer blant annet regi, dekor, rekvisitter, kostymer, skuespillere, sminke, foto, lyd, lys og mye mer. Det er som regel denne biten av selve produksjonen som det er essensielt å finne investorer til. Det er i denne perioden produksjonen har sin største finansielle turnover. Med det menes penger ut av konto.

 

Postproduksjon

Filmen er ferdig spilt inn, nå skal den redigeres, musikk skal justeres, spesialeffekter skal legges på osv. En meget tidkrevende prosess. Andre etterarbeider er ofte at skuespillere må tilbake for å spille inn replikker og annen dialog på nytt.

 

Renter, avdrag og omkostninger

En post som overses alt for ofte. Lånte penger skal ha en rente, investor penger skal ha en avkastning, og avtaler skal skrives, tinglyses og sikres. Tommelfingerreglen er at på filmprosjekter er det virkelige finansieringsbehovet cirka 28 % høyere en produksjonsbudsjettet. En kjapp oppsummering ser slik ut: Completion bond (ferdigstillelsesforsikring ? investorer og kredittinstitusjoner låner / investerer sjelden om det ikke er på plass) koster 2.8 % av produksjonsbudsjettet, og i tillegg må det settes av 10 % på en depositumskonto. En bank vil ha en rente på lån (7 % i 18 mnd.) som også betales på forhånd. I tillegg påløper diverse advokatutgifter og tinglysninsgebyrer.

 

Markedsføring

Det er her nesten alle norske filmprosjekter stopper opp. Uten en god markedsplan, finnes det ikke investorpenger. Utfordringen er også at det knapt finnes noen som stiller penger tilgjengelig til denne aktiviteten. Fordi de ikke får noen form for sikkerhet for pengene som benyttes til markedsføring.

 

Inntekter

Det finnes 3 primære kontantstrømmer som kan bidra til å realisere filmen / prosjektet ditt. Den første man ser etter er offentlige støtteordninger, denne biten utgjør halvparten av finansieringsformen som refseres til som soft money. Støtteordningene kommer som: Utviklingsstøtte, forhåndsstøtte, etterhåndsstøtte, skatterabatter, kontanttilskudd og forskning og utviklingsstøtte. Kontantstrøm nummer 2 er investerte / lånte penger. Dette er banker, investorer og distributører (de kan fungere som investorer også, enten med pengeinnskudd eller kontrakter som kan belånes). Kontantstrøm 3 er penger fra produktplassering, sponsorer o.l. Billettinntekter holdes utenfor på utviklingsstadiet, da dette ikke er en sikker inntekt og således ikke kan regnes inn i ferdigstillingen av prosjektet. Den andre halvdelen av soft money er distribusjonsavtaler (forutsatt at man ikke har gått for et kontantinnskudd).

 

Distribusjon - soft money

Disse pengene kommer fra de som skal vise filmen. Inkludert i denne inntektsstrømmen er kinobilletter, tv-avtaler, online streaming og dvd-salg. Avtalene kan konstrueres på flere måter. Distributøren kan bidra med direkte produksjonsmidler, det er en typisk avtale I Norge. Nedsiden med en slik avtale er at det er veldig dyre penger. De vil gjerne ta sikkerhet i etterhåndsstøtten samt en avkastning på investerte midler på i overkant av 25 %. Det er sjelden et prosjekt har bunnlinje på mer enn 20 % så produksjonsapparatet risikerer å gi fra seg store deler av overskuddet i en slik avtale. Alternativ 2 er å sikre distribusjon i kontrakter og deretter benytte de kontraktene som sikkerhet inn mot kredittinstitusjoner som kan bistå med lån.

 

Offentlig støtte - soft money

Norge har en etterhåndsstøtte som kan dekke inntil 7,2 eller 15,9 millioner kroner på et filmprosjekt. Utfordringen er at det er en støtte som tilfaller prosjektet etter 10 000 besøkende på kino. Det kan være vanskelig å hente inn penger på forhånd til produksjon basert på denne framtidige støtten, fordi pengene har en avhengighet og du må sannsynliggjøre din suksess ? i et marked og en situasjon du ikke kontrollerer. Isolert sett bedrer dette sjelden likviditeten i prosjektet.

 

Kreditt - konsekvensen av soft money

I utlandet fins Investeringsbanker som opererer under et lovverk som tillater å låne penger til filmer. Sikkerheten for lånet tas da i distribusjonsavtaler og offentlige støtteordninger. Det viktige å huske i denne finansieringsformen er at man må låne penger til renter og depositum i tillegg til produksjonskostnaden. For prosjektets egen del vil det være hensiktsmessig å også forsøksvis låne penger til et brukbart markedsføringsbudsjett også. Det betyr som regel at du må signere flere distribusjonsavtaler på forhånd.

 

Investorer

Du må identifisere investorene som kan være interesserte: Privat kapital ? profesjonell kapital ? støtteordninger. Du må bruke mye tid på å finne frem til individer som har emosjonelle tilknytninger til filmen / produktet.

 

Sponsorer

Du må identifisere sponsorene. Her vil det være snakk om bedrifter som ser verdien av å ha en assosiasjon til produktet / filmen. Det vil være snakk om bedrifter med en lokal tilhørighet, bedrifter som har produkter som kan assosieres med tema. Det kan være bedrifter som ønsker assosiasjonen til figurer i filmen. Det kan være bedrifter som ønsker assosiasjon med deltageren i filmen.

 

Produktplasseringer

Det finnes alltid produkter som kan være interessante. Kanskje ikke alltid den mest eksklusive listen for alle filmer, men likevel selskaper med markedsbudsjetter store nok til å kunne «spille ball» samtidig som en spillefilm vil gi dem en eksponering de ikke får i tradisjonelle medier. Det kan finnes mange aktuelle firmaer, men her må grundige analyser gjøres for hver enkelt film.

 

Merchandise

Kokebøker med relevans til historien, interiør brukt i filmen, klær, leker ? mulighetene er mange. Men de kommer ikke av seg selv, du må oppsøke selskapene og overbevise de rette personene om hvilken «pull effekt»-filmen har markedsmessig. Det finnes utrolig mange flere veier å gå, men igjen, analysen og oppgavene må gjøres.

 

Reklamepartnere

Du må finne samarbeidspartnere på reklame og promosjon, det betyr bedrifter som vil bruke figurene fra filmen i sine reklamekampanjer. Dette er en vanlig amerikansk forretningsmodell, men er relativt lite benyttet i norsk film og TV.

Kanskje må du time opp mot riktig årstid. Det kan være november / desember og gjøre en avtale med Rema og Stabburet. Hvor du for eksempel får en reklamekampanje fra Rema om årets juleskinke fra Stabburet, som er en skinke man finner i filmen, som i Rema sin reklame presenteres av filmens hovedrolleinnhaver.

Dette gir deg helt andre budsjetter å arbeide med. Som regel betaler filmselskapet kun 1-4 % av kampanjens verdi. Slik kan du sette av 1-2 millioner til markedsføring i budsjettet, men likevel ende opp med en samlet promosjon på 50 millioner.

hits